Kino X 4

20 dager inn i det nye året og jeg har allerede prestert å ha vært på kino fire ganger. Det er litt i overkant. Spesielt for lommeboka. Og innen et halvt år er filmene trolig å få på dvd. Vel, vel... To av filmene har jeg allerede nevnt, en med tommelen opp (Avatar) og en med litt mer lunken kritikk (Luftslottet som sprengtes).

I kveld har vi omsider fått sett Twilght - New Moon. Jentene og jeg utgjorde en tredjedel av publikummet, det vil si at vi var totalt 12 i salen (én av de 12 var en forelsket gutt...). Men det er kanskje ikke så rart i og med at forestillingen allerede har gått i to måneder. Jeg gikk for å se filmen uten å ha de store forventningene. Anmelderne har ikke akkurat vært udelt positive. Morsommere er det da å se på filmweb sine sider at totalt 5633 publikummere i snitt har gitt filmen terningkast seks. Det er vel nærmest uslåelig. 

Filmen i seg selv er veldig tro mot boka. Dialogen er til tider unaturlig og svulstig, animasjonen kunne definitivt vært bedre, vampyrene blir mest karikaturer og det er litt spekulativt der Jake vrenger av seg t-skjorta og bretter ut six-packen. Men ærlig talt, dette er en film for fansen og fjortisene. Det er rett og slett en litt gammelmodig kjærlighetsfortelling i ny innpakning. Og det funker til en viss grad. Jeg skal ikke påstå at filmen er bedre enn "Luftslottet som sprengtes", men jeg hverken kjeda meg eller sovna.

 Sherlock Holmes var en film jeg trolig var mer skeptisk til enn New Moon. Men alle vi snakket med som hadde sett den, syntes den var veldig bra. Og den var en "må se"- film. Vel, som actionfilm synes jeg den fungerer godt. Som Sherlock Holmes - tja...

Har man sett en Guy Ritchie-film før (feks Snatch), er det lett å se at han står ansvarlig for denne også. Mye slåssing med slow motion-effekter.  For meg blir det feil at Sherlock er så hardtslående. Men jeg hadde sans for en tilbakelent Jude Law i Watsons skikkelse.

Den siste filmen jeg vil nevne i denne omgang, er Brüno. Den har jeg riktignok ikke sett på kino, men på dvd.

Har man sett Borat, vet man hva man går til. Sacha Baron Cohen har evnen til ikke bare å ta den helt ut, men til å strekke den så langt som overhodet mulig. Det er vulgært, provoserende og til tider noe ekkelt. Og enten så liker man det eller så gjør man det ikke. Jeg tilhører første kategori og ler både på de gale og riktige stedene. Borat er nok en bedre film enn Brüno, men har man sans for det bisarre, er det bare å benke seg foran skjermen.