28.8.11

Forandring - og stabilisering

Antallet av hjemmeboende individer i Heidiheimen har vært særdeles varierende de siste årene. Siden høsten 2008 har vi kun i kortere perioder vært fulltallige. Nå ser situasjonen omsider ut til å stabilisere seg - dog med varige endringer.

I juli i år kom datter i Bodø hjem for godt. Og etter eget utsagn skal hun aldri tilbake til Bodø igjen. Men hjem er ikke lenger HJEM for en 22-åring, hjem er nemlig der kjæresten bor. Heldigvis er ikke dette så veldig langt unna mammas trygge favn, noe flere av oss er veldig glade for.

Den må tidlig krøkes som god utflytter skal bli.

Men det er ikke bare eldstedatter som har slitt seg løs fra navlestrengen denne seinsommeren. For datter med kjæreste er ikke lenger datter med kjæreste, hun er nå datter med samboer. Mor hadde slett ikke hatt noe imot at 19-åringen hadde bodd hjemme litt til, men 19-åringen er en bestemt ung dame som godt veit hva hun vil. Og når mor ser tilbake på hvor hun selv sto da hun var 19, så vel - da har hun ingenting hun skulle ha sagt. Heldigvis bor også 19-åringen i grei avstand fra morsfavnen.

På full fart ut i verden.

Så langt, så vel.

Og så var det Mannen da. Siden 2009 har han totalt vært hjemmefra i nesten halvannet år. I konstante kamphandlinger som han selv påstår. I så kraftige kamphandlinger som en funksjonær får vært, sier jeg. Men kamphandlinger eller ei, det må innrømmes at det ikke alltid har vært like enkelt å ha Mannen utplassert i Afghanistan. Det har jo skjedd ugreie ting der borte med jevne mellomrom. Men nå er han hjemme. Og kampene som heretter skal bekjempes, dreier seg mer om oppussing og eventuelle familiære uenigheter.

Mannen hjemme fra krigen - også kalt førstegangstjenesten - anno 1989.

16.8.11

Fløy en liten gulfugl

Stua vår har vinduer på motstående vegger. Det vil i praksis si at folk som går forbi ute på gata, kan se gjennom stua vår og ut i hagen. Iallefall hvis de rager over middels høyde og har spesiell interesse for å stirre gjennom stuer og ut i (vanskjøtte) hager. Dette er stort sett uproblematisk. For oss. For småfuglene derimot er det ikke like uproblematisk. De har ikke helt skjønt konseptet vinduer, men ser heller en snarvei fram til et epletre. Med ujevne mellomrom deiser det derfor fugler inn i glassruta vår. Noen sammentreff ender høyst sørgmodig, andre ganger er bokstavelig talt fuglen fløyet før man får undersøkt resultatet.

For noen dager siden hørte vi igjen det velkjente klasket mot ruta. Mannen brettet opp ermene og gikk ut for å sjekke tilstanden, rede til å begå et barmhjertighetsdrap om det skulle vise seg å være nødvendig. Men dette fuglekreket var usedvanlig heldig. Bortsett fra å være veldig fortumlet, virket den uskadd. Og den satt en lang stund på hånda før den gjorde forsøk på å fly. 


Veit ikke om det er en gulfink, gulmeis, gulspurv eller lignende. Noen som veit?


video
13-åringen i fortrolig samtale med gulfuglen.

14.8.11

I morgen, i morgen...

Er slett ikke klar, men har vel strengt tatt ikke noe valg. Tre uker flyr aaaltfor fort. I morgen er det tilbake til hverdagen.


Godt å vite da at det tross alt bare er halvannen måned til julemarsipanen er å finne i butikkene!

13.8.11

Jeg tør påstå at jeg har fått ganske fin farge i sommer

- dog på et noe begrenset område...

Brun og blid

12.8.11

Hvorfor (noen) menn ikke trenger veske

Nå har jeg en mann med en nogenlunde veltrent kropp og en godkjent sprettrumpe (OK, kjære?), men det er slett ikke alltid det er spesielt synlig. For han må jo ha med seg ting! Nå er det jo ikke så veldig uvanlig å se menn (de unge) med skulderveske, mens andre menn (de eldre - og ja, noen damer) foretrekker magebelteveske. Og bare så det er sagt, det siste alternativet er sikkert både praktisk og greit, men nei, det er ikke fint!

Min mann bruker da altså verken skulderveske eller mageveske. Så hva gjør han da når han må ha med seg lommebok (minst 7 cm høy), kamera (9 cm), mobiltelefon, nøkler, tannpirkere, diverse verktøy, klesskift og toalettsaker (OK, de to siste alternativene er fritt føyd til av undertegnede)? Jo, en mulighet er å  tre mest mulig ting inn på beltet sånn at han må gå opp minst en størrelse i overdel for i det hele tatt å kunne ha klær på overkroppen. Eller, som i dette tilfellet, kjøpe bukser med store og gode sidelommer.

Ser dere sprettrumpa?

11.8.11

Frankrike - en oppsummering

OK, nå er det vel én uke siden vi kom hjem fra Frankrike. Og jeg har hele tida tenkt at jeg skulle skrive en rekke innlegg fra turen. Men siden prokrastinering både er for-, mellom- og etternavnet mitt, har jeg utsatt det helt nå og derfor blir det istedet ett laaangt innlegg med mange bilder. Here we go:

Ville veier, lavendel og Moustiers-Sainte-Marie

Våre vestlandsveier kan være både strie og vanskelige, men du skal ikke langt oppi den franske fjellheimen før det både blir trangt og guffent. På en strekning på rundt 12 mil, var det ifølge GPS-en beregnet at vi skulle bruke i underkant av 2,5 timer. Vi brukte 4. På samme strekning kjørte vi forbi to adskilte trafikkulykker der biler hadde snurra rundt på taket, og minst tre steder der det var lagt ned blomster etter tidligere ulykker. Vi angret litt i etterkant på at vi hadde plottet inn kjøreruten som var uten bompenger.

Smale veier og saktegående turistbuss. Men innimellom var det imponerende natur!

Grønt, grønt fjellvann. 

Et tydelig tegn på at man er på vei opp i fjellheimen. Ikke visste jeg at det var reinsdyr i Frankrike, men denne grønne utgaven er vel bevis nok?!

Ett av målene med den noe strabasiøse bilturen, var at Heidi skulle oppleve noe hun har drømt om lenge. Nemlig en bugnende lavendelåker. Nå var ikke åkeren vi fant spesielt stor, men stor nok til at ønsket er krysset av på lista som oppfylt. 

Lavendelåker. Duften slo mot meg da jeg gikk ut av bilen. Og bare så det er sagt, jeg er ikke spesielt glad i lavendelukt.

Hovedmålet med kjøreturen var den lille fjellandsbyen Moustiers-Sainte-Marie. En sjarmerende, liten by som er kjent for sin fajanse. Vi skulle gjerne brukt litt mer tid her, men et relativt kraftig regnvær og en noe uvel datter gjorde oppholdet litt forkortet. På hjemveien valgte vi kjøreruta med bompenger og adskillig bedre kjøreforhold.

Smale gater, fajanse og en fascinerende kirke oppe i fjellskrenten.

St. Tropez

St. Tropez er vel mest kjent som de kjente og rikes lekeplass. Vi så ingen kjendiser (bortsett fra 13-åringen som var ganske overbevist om at hun hadde sett John Cusack - jeg så ikke Johnny Depp...), men vi spottet helt klart eldre herremenn som leide rundt på sine troféfruer med velfylte lepper.

 St. Tropez var vel egentlig  ikke så spesiell som vi hadde ventet. Det var mye turister, og mye trafikk der det var biler. Vi tok etter anbefaling båten over dit, da det skal ta kortere tid enn å kjøre. Det skal visst dessuten være få parkeringsmuligheter der.

St. Tropez - uten kjendiser.

Men en vakker, ung dame oppdaget vi iallefall.

Strandliv

Det slett ikke vanskelig å finne badesteder langs rivieraen, strendene strekker seg milevis bortover. Nå er verken Heidi eller Mannen spesielt glad i verken soling eller bading, men med mor og far trygt plassert med vann og lesestoff i skyggen, fikk jentene noen etterlengtede timer i strandkanten.

"Alle" var på stranden. 

Cannes

Mannen og Heidi har vært i Cannes før, men jentene hadde lyst til å oppleve byen og ikke minst trappen. Cannes er vel foruten å være en filmby som storbyer flest. Pene bygninger og fine gater. Og mange designbutikker.

Trappa mm.

Og ved trappa er det mange håndavtrykk etter kjente personer.

Jeg fant ikke Johnny her heller...

I en butikk oppdaget vi denne uglevesken som INGEN ville kjøpe til meg...

Et smykke av en veske? Bokstavelig talt...

Og bare så det er klart: Også ved den franske riviera forbereder man seg på vinter. I juli! Og det i et område som neppe kan forvente noen særlig vinterlige forhold før november er passert. Og knapt nok da.

Gjennomsnittstemperatur i Cannes i desember er 13 grader. Av plusstypen, altså...

Picasso

Som kulturelt innslag i ferien, valgte vi å besøke Picasso-museet som ligger i Antibes. Picasso bodde en periode i byen og deler av samlingen hans ble donert byen i ettertid. Bildene og skulpturene skal gjenspeile en glad periode i livet hans. Vel verdt et besøk!

Nå var det, naturlig nok, ikke lov til å ta bilder inne i museet. Da tok vi noen bilder utenfor istedet.

Skulpturen øverst til høyre er ikke laget av Picasso, men av en kunstner som er tydelig inspirert av ham.

Legg forøvrig merke til hva godeste Pablo holder i hånden sin! (Litt vond vinkel på bildet...) Ugle var motiv på flere av arbeidene hans. Ja takk, vil gjerne ha!

  St. Paul de Vence

En av de skikkelig fine oppturene på reisen, fikk vi da vi besøkte byen St. Paul (de Vence). Dette er også en liten landsby som klatrer litt i fjellskrenten, men i motsetning til Moustiers-Sainte-Marie, ligger St. Paul en knapp halvtime fra Antibes. Her er det smale gater og trange smug, vakre dører og spennende trapper, fine blomster og morsom arkitektur. Og ikke minst, mange spennende og annerledes butikker, spesielt innen kunst. Skal jeg tilbake til Sør-Frankrike så skal jeg også tilbake til St. Paul!

På avstand ser det ofte litt grått og sammenklemt ut.

Men bak fasaden er det bare vakkert!

Maten

Frankrike er vel i utgangspunktet kjent for å være et gourmet-land. Der er jeg ikke alltid helt sikker. Bestiller man for eksempel entrecôte, så får man rett og slett et kjøttstykke servert midt på tallerkenen. Ingen saus, ingen grønnsaker. Bare en skål med pommes frites ved siden av. Og da har vi slett ikke glemt å bestille side orders.

Nå tok riktignok ikke vi oss råd til å gå på de dyreste restaurantene, så vi spiste stort sett samme italiensk-inspirerte måltider som de fleste andre turister: Pizza og pasta. Og sjømat, franskmennene er stort sett gode på sjømat.

Mer fransk kan man ikke bli! Bakverkene er forøvrig alltid gode!

Ida spiste en fantastisk god honningglassert andefilet. Blåskjellene ga også mersmak. For ikke å snakke om makronene!

Ren luksus å spise med føttene stukket ned i sand. Litt dyrere, men veldig god mat.

Pasta med sjømat, nesten med mer sjømat enn pasta. Nydelig, men også muligens det som ga meg et snev av feriemage...

Jeg ble derimot litt mer skeptisk da jeg fikk servert dette ! Fritto Mixto - heretter kalt friterte "gullfisk",  spises med hud og hår. Iallefall hode og bein...

Lunsj må man også ha. Fikk den største og beste bruschettaen jeg noen gang har spist.

Det var én restaurant vi besøkte to ganger. Grunnen var svært rask og servicevennlig behandling, i tillegg til lave priser og god mat. Da vi så restauranten på dagtid, så den død og nedlagt ut.

Konkurs?

På kvelden derimot var det fullt av folk og yrende liv!

Ikke konkurs.

Monaco og Monte Carlo

Dagen før hjemreise dro vi til Monaco og Monte Carlo. Og det er veldig pent og rent og flott og fint der, men vi var nok ganske slitne, for det ble nesten litt kjedelig. Altså, Monaco er veldig pent, og det er en fryd å oppholde seg i gamlebyen ved fyrstepalasset. Men de eneste butikkene som finnes der er souvenierbutikker med t-skjorter og dill. Og de ligger med fire meters mellomrom bortetter.

Utsikt fra gamleby.

Monte Carlo er virkelig lekestedet for de rike. Det kryr av flotte biler der, selv om Pia ikke fikk oppleve "guttedrømmen" sin og se en Bugatti Veyron. Ikke fikk vi spilt på casinoet heller i og med at det er 18-årsgrense bare å komme inn. Også jeg som følte at spillelykken var på min side den dagen også! (Men jeg har vært inne der før og vært vitne til folk som VIRKELIG har brukt penger!)

Biler, biler og biler. Og rent og pent.

Om vi skal tilbake til Frankrike? Slett ikke umulig! Selv om det neste år blir et helt annet reisemål.


2.8.11

Juan-les-Pins/Antibes

Vi har nå altså oppholdt oss i byen Juan-les-Pins i ei uke. Juan blir forøvrig omtalt som partysted for de unge, så det er en selvfølge at det er nettopp hit vi valgte å dra som de særdeles unge partymenneskene vi er.

Juan-les-Pins

Jeg må innrømme at jeg ikke helt har fått med meg om Juan-les-Pins er en egen by eller om den egentlig bare er en del av det noe større Antibes. Overgangen mellom de to stedene er relativt uklar og det er kun 2 km fra bysentrum til bysentrum. Faktum er iallefall at begge stedene er rikt befolket med turister i sommermånedene og at spesielt Juan er relativt død i vinterhalvåret. I området nær stranden er det flust med restauranter og små butikker, da spesielt klesbutikker. Det er ikke så mange suvenirbutikker, men selvfølgelig en hel rekke boder bergnet på turister.


Antibes - gamlebyen

Antibes er mer for en storby å regne. Vi har ikke oppholdt oss så mye der i denne omgang, men gamlebyen med sine vakre bygninger og trange smug er vel verdt et besøk. I tillegg har Antibes en særdeles rikholdig båthavn med såvel "vanlige" yachter i millionklassen for vanlige millionærer som yachter på størrelse med danskeferga for sultaner og andre milliardærer...

Danskefergeyachter

Sånn for at man ikke skal ta feil og tro at det muligens er danskeferga...


1.8.11

A room with a view

Det har gått litt sløvt med ferieblogginga mi så langt i år, til tross for at vi nå snart har tilbakelagt ei hel uke i de herlige sørligere deler av Frankrike. Litt av årsaken skyldes usikkerheten for når det føltes riktig å begynne å blogge vanlige innlegg igjen etter tragedien forrige fredag, resten av årsaken er rett og slett innholdsrike dager, seine kvelder og til tider noe dårlig nett. Akkurat nå er det forsåvidt også sein kveld, men antydning (ANTYDNING? Hah!) til feriemage, gjør at jeg trolig kommer til å holde meg våken en liten stund til.

Frokost på ekte, fransk manér: Juice, café au lait og croissant. Supplerer med grovere brød, ost og syltetøy. Det er neppe dette som har gitt meg feriemagesymptomer.

Det naturlige er vel å begynne med hotellet vårt. Eller da kanskje heller utsikten fra hotellet vårt. Det skrytes nemlig av at de fleste rommene på hotellet har havutsikt. Vi er da så heldige å ha et av disse rommene.

Ofte er utsikten sånn som dette. Og for all del, jeg synes det er koselig å ha besøk.


Ser vi rett fram, er utsikten som dette. En helt vanlig fransk blokk med familier som spiser middag, sitter på terrassen og ser på TV eller hygger seg med å spille kort. For eksempel. Og Heidi må huske på at naboene har like god sikt inn som hun har ut, før hun begynner å vrenge av seg klærne...


Kikker vi mot høyre, ser vi en helt normal bygate:


Men når vi lener oss over rekkverket og skuer mot venstre, det er da det magiske skjer og vi får øye på HAVET. Og ikke et hvilket som helst hav, men selve middelhavet. Nesten så vi hører bølgeskvulpet inn på hotellrommet...


Når det er sagt, så skal det innrømmes a hotellet slett ikke er av de verste, men heller ikke verdt mer enn sine tre stjerner. Hotellfrokosten er til å bli mett av, men ikke så mye mer enn det, og vi savner et uteområde. Det siste burde vi jo tenkt på før vi bestilte. Det er egentlig veldig kort vei til vann og strand, og når man først har kommet seg dit, strekker det seg milevis bortetter.