Påvirket. Og utfordret. Og blåbærmuffins.

Den siste tiden har jeg kjent på et økende behov for å bake. Det KAN selvfølgelig muligens komme av at jeg har sittet klistret til skjermen og sett på Hele Norge baker på TV3, jeg ser en viss kobling der. Og med yngstedatter avgårde på skoleovernatting og med Mannen trygt forvart på FAU-møte med 17. mai-twist, benyttet jeg meg av anledningen til å kaste meg over bakebollen. Og resultatet - TADA: Grove muffins med havregryn og blåbær.

Ganske sunne muffins.

Grove blåbærmuffins med havregryn

• 60 g havregryn
• 3 dl melk
• 200 g fin sammalt hvete
• 50 g hvetemel
• 3 ts bakepulver
• 1/2 ts salt
• 150 g (brunt) sukker
• Ca. 100 g blåbær
• 1 egg
• 6 ss rapsolje

Bland sammen melk og havregryn og la det stå og svelle i 10 minutter. 

Ha mel, bakepulver, salt, sukker og blåbær i en bolle.

Visp egget lett og bland det i havrelandingen sammen med oljen. Tilsett så havreblandingen i det tørre. Bland det hele lett sammen, ikke rør for mye. Fordel røren på 14-16 muffinsformer og stek ved 180 grader i ca. 20 minutter. Avkjøl litt formen før de tas ut og spises.

Påkledd

Man kan jo ikke, i anstendighetens navn, la et hus stå der kliss nakent! Derfor har vi fått spesialsydd en lekker drakt til det og vurderer å skaffe flere i andre passende farger. At jeg føler det som om jeg lever i en kokong, får være underordnet. Iallefall så lenge jeg klarer å holde i sjakk den klaustrofobiske følelsen man får når man ikke kan se ut gjennom et eneste vindu i hele huset.

Ikke akkurat Chanel...

Men alle ære til våre godt voksne snekkere. De er gode til å rive og særdeles flinke til å rydde etter seg. Og saumfarer til og med gårdsplassen etter spikre for å forhindre punkterte bildekk. Så får vi bare håpe at de er like gode til å sette opp panel igjen.

To lag panel lagt i sirlige hauger.

At deler av huset er riktig gammelt, finner vi bevis på flere steder. Her isolsjonsmateriale fra 1915:

Avisen Romerike, organ for venstre og arbeiderdemokratene.

Avkledd

Store ting skjer med Heidi-huset for tida. I dag har to staute, GODT voksne karer fra østligere trakter ribbet huset tilbake til slutten av 1800-tallet. Og forsåvidt også første halvdel av 1900-tallet. Og 50-tallet. Sånn ca. 

Disse staute karene kan ikke et kløyve ord norsk, ikke engelsk, men muligens noe spansk. Det kan imidlertid ikke vi, så kommunikasjonen er noe problematisk. De har tilgang til kjøkken og bad og hadde i dag benyttet en godt brukt, nylig tømt blomstervase som sto på kjøkkenbenken som vannmugge. Vi fikset fadesen da vi oppdaget det og ga dem en ordentlig vannmugge istedet. 

Dyret i huset har ikke taklet renoveringsprosjektet like bra og var fullstendig utslitt etter å ha passet på huset for de fremmede inntrengerne hele dagen. Og sluknet som en svamp da de dro i halv sju-tida i kveld. Vi fant det fornuftig å sende henne til rekreasjon hos "storesøster" for en periode.

I løpet av en 6-8-ukers tid vil forhåpentligvis boligen framstå i ny prakt med nytt panel som matcher garasjen (det er sånn vi gjør det her i huset) og nye vinduer rund baut. Og vi kommer til å være noen hundre tusener kroner fattigere.

Gammelt tømmerhus fra slutten av 1800-tallet. Med tydlige merker etter en gammel inngangsdør.

På tide å trekke seg tilbake, John?

I dag har Mannen bursdag. Og når Mannen har bursdag gjør man ting som Mannen har lyst til å gjøre. Dette innbefatter å spise middag på en restaurant som seriøst serverer kinakål med Thousand Island-dressing som tilbehør (Kina-maten forøvrig er ganske OK, iallefall som take away...) og å gå på kino. For å se actionfilm. (Nå foretrekker Mannen EGENTLIG romantiske komedier, men det sitter langt inne å innrømme.)

Dagens film ble dermed den femte i rekka av Die hard-filmene, A good day to die hard. Nå liker jeg Bruce Willis og jeg liker god action. Og da mener jeg GOD action. Dette er ikke spesielt god action. 

Den godeste John McClane reiser til Moskva for å finne sønnen sin som han tror har rotet seg bort i trøbbel. Sønnen jobber derimot for CIA og har som oppdrag å redde ut en russer som tilsynelatende sitter på viktige dokumenter. Men ting er ikke som de først virker og snart er det John & sønn mot røkla. Det er galmannskjøring, eksplosjoner, hele to kvinner på rollelisten og folk skytes ned for fote. Bortsett fra våre helter da, som så vidt får noen skrammer om de får juling, blir beskutt med maskingevær eller stuper ned flere etasjer.

Nei, actionfilmer behøver slett ikke være poetiske eller dype, men de kan vel ha litt handlig? Og ørlite grei dialog? Dette var synd, John.

Våre helter, senior og junior.

Fra og med i dag...

Fortsatt stappfull etter gårsdagens påskebrunsj, samt med mengder av marsipanegg og andre godsaker i magen - og ikke minste med tanke på hvilken dato vi har i dag - erklærer jeg klart og tydelig at fra og med akkurat NÅ! blir det kun sunn mat å finne i Heidi-huset. 

Familiens nye (nye?) slagord blir dermed:

Vi elsker grovt, vi elsker grønt,

med frukt og bær blir det bare skjønt!

De siste dagers observasjoner

Her har man sett fram til noen etterlengtede og velfortjente(?) - jo, velfortjente! - feriedager, for så i stor grad være nødt til å bruke dem på å pleie forkjølelse. Vinterens andre forkjølelse, faktisk. Jeg tror det må skyldes tran! Og da slett ikke mangel på tran. Jeg har aldri før inntatt så store mengder tran og denne høsten/vinteren har jeg fortært nesten ei hel flaske helt alene - og altså vært kraftig forkjølet hele to ganger. Og, som den gode arbeidstaker jeg er, har jeg selvfølgelig sørget for å legge begge sykdomsperiodene til helger og allerede planlagte fridager.

Uansett, de siste nettene er tilbrakt godt oppstøttet av en mengde puter til nærmest sittende stilling på sofaen. Noe som, om ikke annet, iallefall har hindret at resten av husstanden har blitt holdt våkne av ribbeinsbrekkende, brokkfremkallende hostekuler. (Og gitt tilgang til uendelige mengder av suppete, romantiske filmer på Netflix...)

Noen erfaringer rikere er jeg dog blitt, og kan dele med dere at:

• Det er en samhandling mellom øyelukkemusklene og hosterefleksen. Så fort øynene glir igjen og man holder på å falle i søvn, begynner det å klø infernalsk i halsen og man får ei hostekule av en annen verden. 

• Noskapin (og sikkert andre reseptfrie hosteremedier) VIRKER IKKE! Det gjør forøvrig ikke en hjemmesmidd blanding av honning, sitron, chili, kanel og ingefær heller...

Virker IKKE og smaker høgg!

• Bikkja synes samsoving er fantastisk. Og benytter ethvert ubevoktet øyeblikk (for eksempel det mellom øynene lukkes og hostekula starter) til å legge seg godt tilrette. Og lar seg slett ikke affisere av ei hostekule eller fem...

Sovende hund, ikke fullt så sovende matmor...

Man ser ikke helt fram til å skulle tilbake på jobb i morgen, men heldigvis er det bare fire hele arbeidsuker fram til påske. Da skal man være frisk! Og bli uthvilt...

Hvis taushet er gull

- tror jeg jammen meg at jeg foretrekker sølv!

photo credit: ashley rose, via photopin cc

Bloggpauser er oppskrytt...

Søndagsmiddag

Det har vært en av de helgene. Da Heidi har følt seg litt småpjusk. Eller "næggete" som Mannen har valgt å kalle det. Og middagspåfinning og -laging har vært et ork. Da det nærmet seg middagstid søndag ettermiddag, insisterte Heidi på at Mannen skulle lage middag. Mannen hadde vært forutseende nok til å handle pølser og lomper på lørdag "sånn at vi kan gå ned til elva og grille". Nå hadde Mannen muligens fortrengt hvilken årstid vi befinner oss i, samt at han i tillegg hadde han glemt å kjøpe noe relativt viktig når man skal ut på tur for å grille: Engangsgrill!

Nå hadde imidlertid Heidi uansett ikke lyst til å dra ned til noen elv for grilling på en snøete søndag ettermiddag. Men Heidis Lars Monsen-mann visste råd - og gikk ut i hagen for å tenne opp i bålkurven!

Pyro-Mannen...

Men nå stoppet ikke problemene her. Datter i huset ante ingen ting om sin fars grillplaner. Dermed hadde hun forsynt seg grovt av lomper tiltenkt grillformålet. I et forsøk på å redde husfreden begynte dermed Heidi å rote rundt i fryseren. Og til alt hell fant hun to kvartfulle poser med pommes frites der og søndagens gourmetmiddag var i boks!

Karbonpølser med påmmfri

I morgen er det heldigvis mandag...

Det er mulig

- at vi har gjort noe veldig dumt nå! 

Ikke at det er så mye nytt der, men du verden så mye man kan se om igjen. For ikke å snakke om alle seriene man har gått glipp av!

BRB - eller kanskje ikke...

Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert!*

Prosjekt/forsett "lære noe nytt hver måned" er sparket i gang og for en som er rimelig entusiastisk til håndarbeid, er det greit å begynne der. Hvis jeg sier "hakking" vil Mannen trolig påstå et det er en teknikk jeg allerede behersker ganske godt, men da er det noe annet enn en håndarbeidsteknikk han har i tankene...

Hakking er visstnok en eldgammel hekleteknikk som refereres til både som afghansk og tyrkisk hekling. For meg så virker det som en slags mellomting mellom strikking og hekling hvor maskene blir liggende på en lang heklenål/hakkepinne før de maskes av. Man kan bedrive både flathakking, tokrokshakking og rundhakking. Jeg har begitt meg inn på flathakkingens mysterier, og resultatet ender til slutt muligens som en gryteklut.

Flathakking i lys turkis.

*Det optimistiske sitatet er selvfølgelig hentet fra den godeste Pippi Langstrømpe.