1.1.16

I all anstendighets navn!

Jeg må jo huske å ønske alle et riktig godt nytt år
med de beste ønsker om et flott og innholdsrikt 2016!

video

(Så skal jeg så snart som mulig prøve å samle trådene og fortsette der jeg slapp...)

25.10.15

Innreise, utreise - og andre problemer

OK, navnefest er overstått og vi er tilbake i New York. Sånn bloggmessig, altså.

Alle som har reist til USA veit at det ikke er helt bare bare. En kollega som har vært både i USA og Kina, kunne fortelle at innreise til Kina gikk vesentlig lettere enn innreise til USA og at den jevne amerikaner er en smule flau over hvordan turister blir tatt i mot i landet deres. Men regler er regler og man gjør jo det som må gjøres. Så elektronisk skjema fylles ut etter beste evne og man bekrefter at man er et hederlig menneske uten skumle baktanker. Og etter å ha betalt inn et bestemt beløp, får man bekreftelsen:


Dette gjaldt da tenåringen og meg. Mannen derimot, han kunne ikke søke om innreise uten visum. Siden han i et par perioder har hatt utenrikstjeneste, ble han anbefalt å søke ordinært turistvisum. Dette var til dels mer omfattende. Men etter et par dager med frustrasjon og verbale kraftuttrykk, ble søknaden sendt. Og vi lente oss tilbake og regnet med at alt nå var klart og i orden. 

Men tiden gikk og Mannen fikk aldri noen bekreftelse på at visumsøknaden var godkjent. Han tok derfor kontakt med den amerikanske ambassaden. Og fikk bekreftet at joda, søknaden var mottatt, men det manglet ni (9) øre på betalingen! Vel, etter en omstendelig prosess fikk vi betalt inn beløpet vi skyldte og Mannen fikk bekreftet at han kunne komme på intervju 1. oktober. Problemet var bare det at 1. oktober var datoen før dagen vi skulle reise hjem fra New York...

Nå kom vi oss til New York i tide, så det meste kan ordnes bare man står på litt. Og flyreisa gikk jo greit, det har jeg allerede skrevet om. Og så hadde vi heldigvis bestilt hentebil på flyplassen da vi ankom... Eller? (Fortsettelse følger)

18.10.15

Navnefest

Da jeg fikk barn for (hjelpes meg) snart 27 år siden, tror jeg flertallet valgte å døpe barna sine. Som knapt 20-åring tror jeg ikke at jeg tenkte på noe annet alternativ, visste vel knapt at noe annet fantes. Mannen, som noen år tidligere hadde valgt å ikke konfirmere seg, var muligens inne på tanken om å la være, men nå ble det kirkelig dåp for den førstefødte. Og den andre- og tredjefødte. 

Det er litt annerledes nå. Nå er det stadig flere som velger alternativer til dåp og i dag har jeg for første gang overvært en humanistisk navnefest. En absolutt flott og høytidelig markering, som jeg uten tvil kunne ha valgt selv hvis jeg skulle ha valgt om igjen. I dag var det mitt yngste barnebarn som ble feiret i en verdig seremoni.

Mor og datter (evt. datter og barnebarn)

Henriette har stort sett tatt dagen med stoisk ro.

Ingen stor forskjell på et navnefestgavebord i forhold til et dåpsgavebord.

Til og med kakebordet er til forveksling likt dåpskakebordet.

Selveste kaken!

Far, mor og Henriette.  

12.10.15

Om å fly

Jeg er ikke veldig glad i å fly. Jeg var ganske voksen første gang jeg plasserte meg i et flysete, fast bestemt på å ikke være redd før jeg visste hva jeg snakket om. Første flytur gikk veldig bra (og andre, tredje, osv.), men allikevel vokste en irrasjonell frykt. Å fly er unaturlig. At en tung metallkropp skal holde seg oppe i lufta er naturstridig. Selv om jeg har blitt forklart hvordan oppdrift og vinger og blabla fungerer. Men så kom jeg over en god artikkel om flysikkerhet og risiko som satte mye på plass for meg. Jeg fant ikke akkurat den artikkelen da jeg lette nå, men det ligger mange gode sikkerhetsforklaringer ute på nett (og noen dårlige!). Men det jeg husker best fra artikkelen jeg leste for noen år siden (skal linke til den hvis jeg finner den igjen), var overlevelsesprosenten. Og det var høye tall! Og uten at jeg nå husker det korrekt, så var det noe sånt som over 90% sjanse for å overleve en flystyrt. Til og med om et fly skulle eksplodere var det noe sånt som over 50% sjanse for å overleve. 

Til tross for at artikkelen hjalp ganske mye, har frykten for lange flyturer sittet i. Tre timer er greit, åtte timer høres litt mer uoverkommelig ut. Derfor kviet jeg meg lenge for å bestille tur til New York. Men så var det nå sånn at Mannen lovte tenåringen at New York-tur skulle det bli. Mulig på grunn av et veddemål han tapte(?). Så da når sommerferien 2015 forsvant i andre gjøremål enn ferie og reise, ble det bestemt at høstferien - det var New York-tid!

Nå har jeg en kollega som har en viss aversjon mot Norwegian (ironisk nok var det SAS som for ei drøy uke siden gjorde at han fikk et døgn ekstra i Tromsø...), men reisebyrået anbefalte på det varmeste Dreamliner som framkomstmiddel. Og Dreamliner det ble!

Dreamliner er det største flyet jeg har vært inne i. Motorene var store som hus!

Vi ble for så vidt forespeilet at Dreamliner skulle ha bedre seter og bedre plass enn andre fly, selv på økonomiklasse. Det kan jeg på det sterkeste avvise. Setene var akkurat så brede og akkurat så langt unna setet foran som i andre fly. Men det var ni seter i bredden, da, så flyet i seg sjøl var jo betraktelig bredere...

Familien Glum snart klare til take off!

Men underholdningspakka som satt i seteryggen foran hvert sete, var til å leve med. Mange filmer, (også ganske nye), serier, musikk og spill som definitivt gjorde at åtte timers flytur var levelig. Personlig ble jeg veldig fascinert av programmet som gjorde at man kunne følge flygningen via egen skjerm (mulig at dette også eksisterer på andre fly, men jeg har ikke opplevd det før!)

Et fly er et fly.

Mange skjermtroll. Bestilling av snacks etc. og til og med betaling ble foretatt på egen skjerm.

Av en eller annen grunn grudde jeg meg aldri til denne flyturen. Og med god grunn! Kun én gang i løpet av den til sammen nesten 16 timer lange flyturen (bortsett fra ved take off og landing) kom varsel om at man måtte feste setebeltet. Turbulensen som da evt. skulle være, merket vi knapt. Det ble aldri kaldt i flyet, som som jeg har opplevd på de fleste andre (kortere) flyturer. Det skal visstnok også være mindre støy i Dreamlineren i forhold til andre fly. Det merket jeg ikke noe til. Flylyd er flylyd. Hvis jeg skulle komme med et ønske til Norwegian, så måtte det være at de tekstet filmene sine (om så bare på engelsk). Som sagt, flylyd er flylyd, det overdøver filmlyd.

Og forresten, jeg har fortsatt aldri benyttet meg av toalettilbudet på et fly, hadde trodd jeg måtte ta jomfruturen denne gangen...

Edit: Og her er lenke til flyartikkelen! Takk til Mannen som fant den igjen! (Og jeg var ikke helt på jordet da jeg gjenga tallene.)

4.10.15

New York!

Been there, done that!




OK, skal lage et ordentlig innlegg om det neste uke!

Hilsen Heidi, som er på vei ut av jetlaget

25.9.15

Disse fine små!

Det har blitt litt for lite barnebarnsoppdateringer her på bloggen! Det blir litt sånn når de fleste av bildene man mottar, kommer på snap og når man sjøl er sammen med de søte små, er man mer opptatt med å se beundrende på dem ennå ta bilder. Men tida går, og jammen gror ikke nurkene til.

Hedwig begynner å nærme seg 10 måneder. Aktiv, "skravlete" og nysgjerrig. Et av hennes daglige gjøremål er å hjelpe til med å rydde på kjøkkenet:

Og når man først rydder, skal det gjøres skikkelig!

Henriette er snart 3 måneder. Jeg tror hun er i gang med gymnastiske øvelser som å snurre rundt...

Og smile kan hun iallfall! Bestefar dro sikkert en god vits!



20.9.15

Skikkelig godbok!


Jeg har en tendens til å falle for spennende og handlingsmettede bøker, gjerne i ungdomssjangeren. Det er ikke veldig ofte at jeg leser såkalte feelgood-bøker. Heldigvis ble jeg overtalt til å lese denne!

Boken tar utgangspunkt i brevveksling mellom unge, svenske Sara Lindquist og 65 år gamle Amy Harris fra Broken Wheel i Iowa. Deres felles interesse for bøker skaper et godt vennskap og Sara blir invitert over til USA for å besøke Amy. Det er bare det at når Sara ankommer Broken Wheel er Amy død.

Boken handler om vennskap, kjærlighet til bøker, kjærlighet mellom mennesker, en bokhandel og hvordan en hel liten by anstrenger seg for at den svenske turisten skal føle seg velkommen. Saras tilstedeværelse endrer både byen og Saras eget liv for alltid. 

Dette er rett og slett en søt og sjarmerende debutbok av svenske Katarina Bivald.

13.9.15

I valgomatenes vold!

At jeg har klare sosialistiske tendenser er det ingen tvil om, men at jeg skulle ha SÅ klare sosialistiske tendenser, det kom litt overraskende på meg... 


Nå skal man selvfølgelig ikke stole blindt på valgomatene, men en viss retningssnor gir de jo. At jeg ikke kommer til å stemme blått, blåblått eller brunt i morgen kan jeg garantere. Men jeg vil si at det er like tvilsomt at jeg kommer til å putte Rødt sin valgseddel i urnen. Så hvem kommer jeg da til å stemme på? Se, det har jeg i skrivende stund fortsatt ingen anelse om...

Heidi - valgforvirret

6.9.15

Opp, opp, opp!

OK, topptur står på nyttårsforsettlista og jeg har selvfølgelig hatt intensjoner om å gjennomføre det i år. Jeg har bare ikke visst når, hvor og hvordan. Eller, jeg veit jo hvordan... Men så langt i år hadde det altså ikke blitt til noe. Helt til ei venninne sendte ei melding på fredag og lurte på om jeg var klar for Bjønnåsen. Ja, jo, hvorfor ikke? Rask googling viste at veien opp til Bjønnåsen var drøyt 3 km lang. Trodde jeg. Men nei, det var ikke den veien vi skulle gå! Vi skulle gå ei rute som var kortere og derfor følgelig også desto brattere!

Vel, min noe sprekere venninne hadde litt av et sytende og andpustent drog å dra på på oppturen. Men droget er sta og droget kom seg opp til slutt! Og turen ned gikk adskillig lettere med kun ett nestenfall samt en skikkelig lårmuskelstrekk på slutten.

På rett vei!

Rett opp der og rundt en knaus, så er vi framme! Sa venninnen. Vel, vi var iallfall over halvveis...

Litt historisk info.

Den adskillig sprekere venninnen har kamera - burde hatt lur...

Har man kommet seg opp, kommer man seg også ned. På et vis. Det må man jo bare...

30.8.15

Altså

- hvis dere ber mannen - eller et annet familiemedlem - om å ta med søpla ut når de går, skjønner de da automatisk at søpla skal i søpledunken og ikke bare ha seg en luftetur på terrassen?

En lykkelig pose med matavfall som har fått lov til å tilbringe en hel dag alene ute på terrassen! Hyggelig å bli ønsket velkommen hjem uansett, da...