30.7.10

Gøtt å komme hemmat!


Vel hjemme! En hund ble overlykkelig over å se oss, den andre hadde vel knapt nok registrert at vi har vært borte noen dager. Nå er det sofa, taxfreegodis og sløving som står på programmet. Kanskje jeg gidder å løfte armen for å trykke på fjernkontrollen en gang i løpet av kvelden. Eller kanskje ikke... Kofferter, sekker og poser som står utover stuegulvet, står der sikkert i morgen også.

6 land og godt over 300 mil har vi lagt bak oss i løpet av 11 dager. Jeg føler at det er et stykke. Og jeg er overbevist om at neste ferie blir mer av det mer stasjonære slaget. Selv om vi helt sikkert kommer til å legge ut på strabasiøse bilferier i framtiden også.

Siste ferieuke skal nytes hjemme. Helst på terrassen på lune sommerkvelder. For rosévinen jeg har kjøpt, passet visst perfekt for det. Og så har jeg tatt ett skritt nærmere å bli voksen. Jeg har kjøpt min første konjakk. Men bare en bitteliten en. For konjakk smaker py!

Terrassenytelse og et bittelite voksenalibi.

28.7.10

Ich bin ein Hamburger

NÅ begynner vi å bli lei. Det er kanskje ikke først og fremst hjemlengselen det går på, men det å tilbringe så mye tid i bilen og å drasse ut og inn disse koffertene alle steder. Det skal bli riktig så deilig å komme seg på båten i morgen. Og fraktes framover uten at man behøver å tenke på en eneste ting.

Men først vil jeg bare gjenta det jeg skrev i forrige innlegg. Dresden anbefales på det sterkeste! Til og med hu med hvitt belte i shopping klarte å dra kortet i dag. Og vi skulle ønske at vi hadde satt av mer tid til den byen (også).

Kilometerlang gågate for shoppingentusiaster. Veldig mye sko.

Vi har altså nok en dag tilbrakt mest tid i bil. Det er i underkant av 50 mil fra Dresden til Hamburg. Og det er klart det går fort når man til tider ligger i mellom 130-150 km/t. Og Mannen koser seg heldigvis med å kjøre bil mens Heidi har fått en tendens til å duppe av i setet ved siden av. For det er ikke så mye å se på. Takk og lov for lydbok.

Man får more seg over det man kan: Verdens største jordbær.

Ved ankomst til Hamburg, var vi både litt slitne og gretne. Og når det da viste seg at det faktisk var vanskelig å finne seg et spisested i sentrumsnære strøk, ble stemningen en smule amper. Heldigvis forbarmet en koselig, italiensk restaurant med fantastisk service seg over oss, så vi fikk både mat og blodsukkerstigning.

Det var fullt av øltelt og stemning på rådhusplassen, men vi hadde døtre i shorts som frøys og mer lyst på mat enn øl.

Akkurat nå er jeg litt usikker på hvorfor vi valgte å stoppe i Hamburg istedet for å kjøre helt til Kiel. Det hadde gjort det litt enklere i morgen. Spesielt siden jeg ikke husker hva jeg syntes var så flott med Hamburg for mange år siden. Bare et eller annet om lysshow, hesteskyss og glasserte epler. Men det er rundt 30 år siden. Og det kan ha vært København i stedet...

Transportetappe med anbefaling

I dag var det bye bye Wien. Men ikke uten å ha besøkt byens største attraksjon først. Schloss Schönbrunn ble påbegynt på slutten av 1600-tallet på oppdrag av keiser Leopold I. Slottet er digert med et enormt og praktfullt hageanlegg.  Det var mulig å gå tre forskjellige ruter inne i slottet og vi valgte den korteste som gikk gjennom noen-og-tjue rom. Mulig at det var litt dumt, for inntrykket var at det rett og slett var litt - tomt. Og det sier vel sitt når Mannen så på meg og sa akkurat det samme som jeg tenkte: Det er fint på Eidsvollsbygningen også... Det er ikke dermed sagt at slottet ikke var vel verdt et besøk!

Stort med enorm og vakker hage.

Og for én gangs skyld var vi tidlig ute, og ikke blant dem som kom lengst bak i køen.

Køen som var når vi var ferdig med runden vår.

Og med det dro vi fra Wien. Med følelsen av at vi burde vært der lenger. Og utforska mer. Og at det var en storby som mange andre storbyer.

Dagens etappe gikk fra Wien gjennom Tsjekkia med endemål Dresden i Tyskland. Det å kjøre gjennom Tsjekkia er et kapittel for seg. Det er merkbar forskjell på motorveiene i forhold til Tyskland og Østerrike. Og når gps-en en periode ledet oss inn på en svært smal og øde landevei, var vi veldig i tvil. Men vi endte da til slutt opp i Dresden. Og det må jeg si er turens store overraskelse og anbefaling. Jeg hadde ikke lest meg opp på Dresden i forkant i det hele tatt og regnet det bare som et overnattingssted. Men så viser det seg å være en ganske stor by med en praktfull gamlebydel. Og shoppingstrøket i byen ser ut til å være helt strålende. Ryddig, oversiktelig og stort med masse gågater. Og det er slett ikke umulig at det er Hamburg som må lide under en seinere avreise herfra enn planlagt.

Gamlebyen i Dresden en litt sen kveldstund. Stemningsfull og flott.

26.7.10

Shopping, sjokolade og Sachertorte

I dag var det shopping som sto på programmet. Men jeg må innrømme det, jeg kommer aldri til å få svart belte i shopping. Eller gult, grønt eller brunt. Til tross for at jeg er mer enn villig til å dra kort.

Vi begynte dagen med en aldri så liten trikketur. Vi hadde lest at linje 1 og 2 gikk i ring og var en fin måte å få sett byen på. Vel, jeg er ikke helt sikker. Deler av linje 1 gikk under bakken og vi endte til slutt opp på en endestasjon litt langt utenfor allfarvei. Men det var billig da. Vi skjønte ikke helt betalingssystemet på trikken og trikkeføreren viftet bare uforståelig, så vi bare satt der, vi...

Det var ikke så mange på linje 1 på formiddagen. Bare gratispasasjerer...

Før vi dro hjemmefra Norge, ble jeg fortalt hvor rent og pent det var på de østerriske trakter. Joda, de er stort sett flinke til å koste og rydde inne i byen, men du verden hvor man kan søple her også!

Dårlig bilde, men det er altså søppel som ligger slengt rundt på bakken.

En annen ting som ser ut til å være et stort problem her i byen, er tagging. Jeg tror noen må være irritert på skjønnheten og fantastiske bygninger, så de må ha bestemt seg for å ødelegge mest mulig. Det er virkelig mye nedtagget her i byen!

Eksempel på akseptabel tagging.

Etter å ha havnet på endestasjonen med linje 1, kjørte vi litt tilbake for så å vandre mot det som er den stor shoppinggata i byen, Maria Hilfer Strasse. På veien dit kom vi over en stor markedsplass og det er noe Heidi liker. Riktignok var det de samme varene som ble presentert i annenhver bod bortetter, men det gjør ikke så mye når det er spennende og nytt.

Ikke så mye spennende og nytt akkurat her, men det var det fineste bildet.

En hund som var uendelig lei av å vente på at eieren sin skulle bli ferdig med handelen.

Forøvrig er wienerne svært oppdatert når det gjelder musikk:

Her er det nyeste til både Kiss og Mick Jagger.

Og mens vi nå er inne på musikk: En statue av Josef Haydn.

Josef og duene.

En annen må gjøre-ting i Wien, er selvfølgelig å gå på konditori og spise Sachertorte. Som sagt, så gjort.

Sachertorte. Annen kake går sikkert også bra.

Etter å ha tråkka og gått i handlegata hele dagen, var Heidi mer enn klar for et kulturelt innslag. Kunsthistorisches Museum var anbefalt og vi rakk å rusle rundt der en snau time før det stengte.

Bygget på motsatt side av det kunsthistoriske museet...

Vi kunne beskue bilder av Rubens og sikkert mange andre kjente malere. Jeg er ikke så vel bevandret på området. Og det var faktisk lov til å ta bilder av kunstverkene.

Et knippe store verdier.

Om maleriene var flotte, sto ikke selve bygningen noe tilbake heller. Og i mangel av slottsbesøk, er dette så langt det staseligste bygget vi har vært inne i.

Et lite utsnitt av tak.

Og hva vi så egentlig handlet i dag? Vel, Mannen fikk kjøpt seg et nytt lokomotiv i en modelljernbanebutikk, mens vi jentene endte opp med litt smykker fra en smykkebutikk som het Six. Prisnivå som Glitter, men utvalget var etter vår smak finere og virket som av litt bedre kvalitet. Og sjokoladen? Den ble spist opp før jeg fikk tatt bilde...

De som studerer bildet nøye, vil finne opptil flere ugleprodukter. Og jeg som ikke bruker spenner en gang...

Og Elisabeth (innerst i veien): Det var ikke meningen å rakke ned på Bratislava sånn at du mistet lysten til å dra dit. Byen er vel verdt et besøk. Vi var i gamlebyen som var veldig flott, men så ikke så veldig mye til den nyere delen. Forstadene bærer preg av tidligere tider, men det er ingen grunn til å ikke dra dit. I følge ei som bor der, skal prisnivået være lavt og byen tilby alt som hvilken som helst annen storby kan tilby.

Landrytterne rir igjen

Lørdag ble leirskoleoppholdet avsluttet og dagen forøvrig ble en rein transportetappe fra Seefeld til Wien. Nesten 50 mil øsepøs regnvær er ikke bare kjedelig, men også tildels utrivelig. Veldig fornøyd med at vi kjøpte dvd-spillere til bilen før ferien!

Leirskoleoppholdet ble avsluttet med en aldri så liten gave fra vertskapet. Det skal så lite til!

Ankomsten til Wien var forøvrig ganske storslagen. Veldig mange staselige bygg å se. Men vi var slitne og slukna ganske raskt på hotellet før vi gikk ut og spiste en sein middag. Før vi igjen slukna på hotellet...

Derfor skulle man vel kanskje tro at vi hadde brukt søndag til nærmere beskuelse av denne vakre byen. Men neida, ikke vi. Mannen er en landrytter av rang og elsker å krysse av nye land på lista si. Og når det så ligger to land i nærmest gangavstand fra Wien, må vi selvfølgelig benytte anledningen til å sette våre føtter på fremmed jord.

Slovakias hovedstad Bratislava ligger under en times kjøring fra Wien. Og å kjøre inn mot den byen, sto i stor kontrast til ankomsten til Wien. Enorme mengder blokker lå i utkanten av hovedstaden.

Et ørlite glimt av blokkbebyggelsen.

Men gamlebyen var selvfølgelig vakker med brosteinsbelagte gater og trange smug. Sånn som gamlebyer ofte er.

Kunst, handelsboder og spesielle bygg preget byen. Hva Mozart hadde gjort der, aner jeg ikke. En fantastisk veskebutikk trakk hardt i kredittkortet, men prisene oversteg feriebudsjettet såpass at vi lot være...

Og det var selvfølgelig underholdning.

Fra Slovakia bar det rett til Ungarn. Vi syntes det var litt vel langt til Budapest (ca. 18 mil), så vi prikka ut en av de første byene over grensa. Og du verden, det var en stille by! Da gps-en skulle lede oss til sentrum av byen Hegyeshalom, havnet vi på et delvis nedlagt jernbaneområde. Joda, det gikk tog, men det var ikke liv i noen av bygningene der. Mulig at vi egentlig havnet i utkanten av byen, men vi kjørte litt rundt og det var ikke særlig til liv andre steder heller. Men bebyggelsen var litt annerledes en det andre vi har sett. Og husene hadde stort sett kolonihagestørrelse. Og vi fant til slutt en liten butikk à la landhandel hvor vi fikk kjøpt oss litt drikke.

Og Ungarn er krysset av på kartet.

Jeg nevnte tidligere at ankomsten til Wien var ganske storslagen. Men jeg kan også nevne at dette mest gjelder når man kommer fra tysklandskanten. Når man kjører mot Slovakia/Ungarn, passerer man et enormt industriområde som slett ikke er vakkert.

Industri, industri, industri..

Siden vi nå allerede er langt inn i mandagen, må jeg bare få understreke at det er i dag vi virkelig skal gjøre byen. Hvis vi ikke slukner tidlig (da også) etter å ha slitt ut alt av bankkort og sko, kommer det muligens en aldri så liten rapport seinere i kveld.

24.7.10

Nei, så tok vi en liten tur da...

Én ting skal iallefall Seefeld ha; det er en veldig pen, liten by. Tyrolerhus kan være veldig fine når de plasseres i sitt rette miljø. I dag har vi gjort byen, og jeg må innrømme at vi følte oss relativt unge. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg påstår at gjennomsnittsalderen på turistene her er 60+. Men som sagt så er ikke byen stor og til tross for noen litt annerledes butikker, har man vært over det meste i løpet av et par timer.

Pen by med litt shoppingmuligheter.

Og hva finner man på da? Jo, man tar selvfølgelig en tur til Italia!

Grensa til Italia ligger en snau time fra Seefeld. Vi valgte å dra inn til byen Bressanone som ligger ca halvannen times reise fra hotellet vårt. Mannen og jeg har vært en ørliten tur over grensa til Italia før, unga ikke. Så derfor var vi ekte Italia-turister som dro for å spise pizza og kjøpe pasta.

Kanskje ikke en veldig stor og fin by, men vi fikk da litt italienske følelser.

Nå har jeg en mann som påstår at den eneste pastaen som gjelder, er spaghetti. Men han blir nok pent nødt til å spise andre fasonger med fine farger framover.

Gul, rosa og svart pasta!

Og jeg får vel også ta med at jeg har en mann som til tider er pluss/minus 14 år. Han falt for disse - hmm - ormene som skal få lov til å bli med hjem. Det er selvfølgelig flasker med drikkbart innhold... Og jeg må bare få understreke at disse er kjøpt i en vanlig dagligvarehandel i Seefeld.
 
Blir noen overrasket når jeg sier at det står "Ich komme!!" på lappen?

23.7.10

Slott og leirskole

Et av målene for turen vår, var å besøke det verdenskjente slottet Neuschwanstein. Det ble bygget på slutten av 1800-tallet av en visstnok gal kong Ludwig II av Bayern. Slottet er etter sigende modell for Disneys eventyrslott.

Veien opp til slottet er både lang  og bratt (vi tok buss, da...) og det var litt skuffende da vi kom opp og fant ut at ventetiden for i det hele tatt å komme inn i slottet var på hele fire timer. Det hadde vi verken lyst, ork eller tid til å vente på. Men jeg er imponert over alle menneskene som satt og sto tålmodig rundt omkring og ventet på tur! Og er selv relativt fornøyd med i det hele tatt å ha vært der.

Eventyrslott

Rett ved Neuschwanstein ligger forøvrig slottet Hohenschwangau. Det er så vidt jeg har funnet ut bygget noe tidligere, men for meg ser det minst like mye ut som et eventyrslott. Vi gjorde ikke noe forsøk på å komme inn der, selv om det kanskje hadde vært noe enklere.

Fascinerende at sånt noe finnes i virkeligheten!

Etter den noe mislykka slottsrunden, vendte vi nesa mot Østerrike og Seefeld. Og hvorfor vi har valgt Seefeld som tilholdssted, kan man jo egentlig lure på. Jeg tror jeg bare må ha sett navnet på et kjent sted og funnet ut at der var det fint å tilbringe et par netter... Som vintersportssted fungerer det sikkert greit, som sommersted er det kanskje noe mer stusselig. Etter en aldri så liten kjøretur rundt i "byen" vil jeg påstå at jeg aldri har vært på et sted med så mange hoteller. For ikke å snakke om privatboliger med "zimmer frei". 

Hotellet vårt er forøvrig et kapitel for seg. For all del, det er veldig hyggelig her og det var nok veldig flott en gang. Men nå er det vel det jeg vil kalle "brunt". Og interiøret gir meg klare assosiasjoner til leirskole... Leirskolefølelsen ble forsterket da vi kom og fikk vite at middagen ble servert kl. 18.30. Og vi gikk selvfølgelig ned og spiste pent opp rettene som ble satt foran oss. Og maten var god den. Men vi er bare litt usikre på om det er det vi har bestilt og skal betale for...

Glimt av brune soverom og flott taklampe. Og vi fikk is til dessert.

22.7.10

Füssen by day and night

Day and night.

I går ankom vi altså Füssen, det siste stoppet på den romantiske veien. Og vel framme ved hotellet, stoppet vi for å lesse av bilen. Overrasket ble vi da vi oppdaget at en nordmann faktisk stoppet foran oss. Og selvfølgelig hilste vi da blidt. Og ble nesten slått i bakken da han surt meddelte: Tusen takk for at dere ikke kjørte lenger fram sånn at jeg slapp å kjøre opp på fortauet! Det var nordmannen sin det! 170 mil hjemmefra. Og vi sto allerede ute av bilen for å ta ut bagasjen. Vi burde selvfølgelig vært tankelesere og visst at han skulle komme, sånn at vi kunne stoppet bilen akkurat slik det passet han. Men neida, dumme er vi... Og hvis du nordmann med stygg, amerikansk bil og gravid, asiatisk kone på noen som helst måte skulle lese dette, vit at vi synes du er en stor dust!

Hotellet var forøvrig tiltalende med hyggelig personale. Men rommet var kanskje litt lite til å plassere fire mennesker på. Man bør helst klare å legge ned kofferten på gulvet for å få åpnet den. Dessuten, glassdører inn til badet er en uting! Det hender man har lyst til å være for seg selv på do... Men takmaleriet var pent!

Takmaleri

Vi valgte å innta dagens middag på hotellet. Mannen måtte jo teste ut et typisk tysk måltid med svineknoke og sauerkraut.

Svineknoke. Sauerkrauten mangler på bildet. Klumpen på bildet er noe potetaktig som Mannen aldri fant helt ut av.

Pia syntes isen var helt grei.

På vandring i byen, kom vi over en butikk som solgte tyrolerantrekk. De nyest ankomne antrekkene går forresten i limegrønt og rosa!

Det var en del hatter til salgs i byen.

Eller hva med en snasen veske?

Heidi undres litt på om hun har kommet til uglemekka. Men nei, hun har IKKE kjøpt flere ugler.

La romantikken blomstre

Planen for gårsdagen var å kjøre Die Romantische Strasse fra topp til bånn. Noe som tilsvarer romantikk i 35 mil. Og lenge leve opptimistene, sier jeg, som tror man skal rekke dét i løpet av én dag. (Vi burde holdt oss til den opprinnelige planen, Heidis opprinnelige plan vel og merke, og tatt  turen over to dager...) En til tider noe kronglete oppmerking, samt en GPS som til stadighet ville lede oss inn på motorvei, gjorde forsinkelsen ganske stor, spesielt siden det selvfølgelig var kø på motorveien (se forrige innlegg). Noe som igjen førte til at vi måtte kapitulere og gi opp siste del av Die Romantische Strasse for i det hele tatt komme fram til reisemålet den dagen. Men det vi fikk med oss før kapitulasjonen var absolutt verdt turen og anbefales alle. Det var deilig å komme seg unna motorveien og kjøre på flotte landeveier gjennom gamle, idylliske byer med borger og murer.

Et av stedene vi valgte å stoppe var Rothenburg ob der Tauber, en by med nesten intakt middelalderarkitektur omkranset av den opprinnelige bymuren. Det var lite turister i utkanten av byen, mer liv på og i nærheten av torget. En by vel verdt et besøk.

Glimt fra Rothenburg.

En av byens spesialiteter, er forøvrig kaken Schneeballen. Finnes i flere størrelser og med alle mulige trekk og strøssel. Smaken minnet meg om litt om rosettbakkels. Forøvrig er jeg personlig overbevist om at kakens opprinnelse må ha bestått i at noen prøvde å skjære ut en kake, mislyktes, krøllet deigen sammen og slang den oppi smultkjelen. Og der dannet det seg en kule som egentlig ble ganske fin, og den mislykkede bakeren tok den opp, så på den og tenkte: Aha, en snøball! Og så ble han rik og levde lykkelig alle sine dager...

Scneeballen, én med melisdryss og én med noe annet.

Og blant alle snøballbakerier og suvernirbutikker, kom Heidi plutselig til himmelrik! Tenk en butikk full av ugler! Men siden jeg ikke er harry(?), siden svigerfaren min økte den den tidligere ikkeeksisterende harryfaktoren min med et tilskudd på fire nye ugler forrige uke, og fordi jeg ikke har tenkt å la det være en fascinasjon som tar helt overhånd, endte jeg opp med å kjøpe to små uglevesner som skal få bli med meg hjem.

Uglehimmelen

Som sagt måtte vi oppgi Die Romantische Strasse omtrent midtveis for å komme fram til dagens reisemål Füssen. Og Füssen ligger bare en kilometer fra grensa til Østerrike. Og da vi nærmet oss, fikk vi det første glimtet av de mektige Alpene.

Alper

Hva gjør man

- når hotellet krever 17 euro pr pers for frokost?

Jo, man går og finner et lokalt bakeri og slipper unna med under 14 euro for mat til alle sammen.

Fortausfrokost.

Grei nok frokost for meg.

Og hva gjør man når man havner i nok en tilsynelatende uendelig kø på motorveien forårsaket av veiarbeid?

Jo, man morer seg så godt man kan over skiltet til bilen foran...

Lastebilkolonne til høyre, personbiler holder til venstre.

Hvor festlig er vel ikke det?

Forøvrig kan det nevnes at Würzburg har rosa telefonkiosker med rosa telefoner!