31.10.10

Halloween vs HalloVenn

Altså, jeg er en stor tilhenger av halloween. Jeg synes det er festlig med et lyspunkt i den mørke tida fram mot jul. At ikke alle er enig med meg, lever jeg godt med. Men jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt når motstandere av halloween slår seg sammen og lager et arrangement omtrent helt likt halloween og kaller det HalloVenn. Der unga skal kle seg ut og leke og spise godis. Hva er poenget, liksom?

Halloween er en så ung tradisjon i Norge at vi har mulighet til å forme den som vi vil. Og min personlige erfaring er at det etter å ha blitt hausa opp noen år, har roet seg noe ned. Det er de søte, små som kommer på døra her og spør om knask eller knep, slett ingen store, skumle djevler av noen tenåringsslasker. Og mens den 10-årige Pia syntes det var morsomt å gå fra dør til dør, foretrekker den 12-årige Pia å åpne døra for spøkelsene.

Førstemann som ringte på her i kveld, var i følge døråpnersken en trollmannscowboy med en spiderman-mamma på slep. Får det vært søtere? Og den My Little Pony-kloningen med vinger på ryggen som jeg møtte på kveldstur med Gamla, var så langt fra skummel som man kan komme.

Her i huset har vi iallefall både gresskar og godis og ønsker både søte og skumle velkommen!


Krapylet ferdig halloweenpyntet. Se bort fra det anklagende blikket...

Årets gresskar, lite og søtt!

Gresskarlysbøtte

Og godis nok til alle!

26.10.10

Strikkediller og andre boller

Gjett én gang hva jeg holder på med...

25.10.10

Mammahjertet blør litt

- når bursdagsbarnet ikke er hjemme på bursdagen sin!


Men det er godt å vite at soldaten i Bodø nå er klarert, friskmeldt og klar til å tjene folk og fedreland.


Så får man bare håpe at Posten er flink og gjør jobben sin, sånn at bursdagsbarnet iallefall kan få gave på selve dagen!


Gratulerer med dagen, Linn pinn sukkerspinn!
På tide å ta en tur hjem snart!

Klem fra mamma - og de andre.


24.10.10

Fare, fare!!

Jeg må innrømme at jeg syntes det var ganske festlig i går da moren min bestyrtet kom hit med gårsdagens utgave av Dagbladet:

- Heidi, jeg tok med avisen til deg at sånn at du kan lese om Facebook. Det står her om hvor farlig det kan være!
- Jammen mamma, dette er jo ting jeg allerede veit!
- Men vær så snill og lese det, da!

Tusen takk for at du opplyste meg, mamma! For ikke visste vel jeg at jeg ikke skulle dele ut passord og brukernavn, legge ut kontoopplysninger eller laste opp kompromitterende bilder av meg selv eller andre!

Hilsen ei som for tiden er medhjelper på et kurs i sosiale medier


23.10.10

Neimen Bob, da!

I går ringte vi Bob. Og Bob svarte på telefonen han. Men det rare var at da Mannen presenterte seg, begynte plutselig telefonen til Bob å si bip-bip-bip. Og da Mannen prøvde å ringe Bob én gang til, virket plutselig ikke telefonen til Bob lenger.

Mannen prøvde så å kontakte firmaet som formidlet Bob, men fikk beskjed om at kontakt helst skulle gå direkte til Bob selv. Men de skulle prøve å spore ham opp de også. De kunne imidlertid muligens sende en ANNEN Bob, en Bob som riktignok kom til å være dyrere enn Bob1, fordi Bob2 kom til å grave dypere(?). NEI! sa Mannen da, Bob1 med pris2 får holde. Vi skal da vel for p.... ikke betale MER for gulvet i garasjen enn det selve garasjen skal koste!

Vel, mens garasjefarsen pågår, mimrer jeg litt om hvordan det var den gang vi faktisk hadde garasje. Det var nemlig sånn at uansett hvor stygg den garasjen var; førsteklassebildet skulle tas foran den garasjen. Først meg i 1975 da det var mormoren min som eide huset vårt, deretter alle tre jentene mine etter tur.

En annen kuriositet ved første skoledag, er skjørtet vi har på oss. Det ble brukt første gang da søsteren min begynte på skolen i 1964. Deretter har jeg og alle tre jentene mine brukt det på denne viktige dagen. Et hvitt og blått foldeskjørt som er så klassisk at selv om det ikke er helt in, aldri blir helt umoderne heller og dessuten fortsatt er like pent etter mer enn 40 år.

Fire jenter, et fint skjørt og en stygg og ikke lenger eksisterende garasje.

21.10.10

Mens vi venter på Bob

Siden byggmester Bob alias herr Gravmaskinfører fortsetter å glimre med sitt fravær og jeg av den grunn ikke kan underholde dere med hull i bakken, tenkte jeg at jeg heller skulle vise fram hvorfor vi trenger besøk av Bob.

Nedriving av garasje påbegynt.

Fram til nå har vi nemlig vært de heldige eiere av en aluminiumsgarasje. Ryktene har gått om at dette var en ekspropriasjonsgarasje, men det viser seg at disse ryktene er feil. Til tross for at kommunen faktisk har overtatt en del av tomta vår. Neida, garasjen ble i sin tid egenhendig kjøpt av min tante med midlertidig tillatelse til å sette den opp på tomta.

Enkel oppbygging og enkel nedriving.
 
Jeg er litt usikker på hva slags bil denne garasjen egentlig var beregnet på. Det har vært klin umulig å åpne ei bildør skikkelig så lenge bilen har stått inne i garasjen. Og Mannen (ikke jeg altså, men Mannen!) har iallefall knust minst ett sidespeil i forsøket på å rygge inn.

Garasje gone.
 
Men nå er altså den midlertidig oppsatte garasjen historie og en ny permanent garasje forhåpentligvis om ikke alt for lenge på plass. Hvis bare Bob kunne tenke seg å overholde en avtale. BOB! BOOOOOB!!
 
Og jammen dukket det ikke opp et sjarmerende og ukjent gjerde som vi adri har sett før. Et strøk maling der så...


18.10.10

Hvor blir'em 'a?


Det er vel bare én ting med håndverkere jeg liker mindre enn å ha dem i hus. Det er når de IKKE DUKKER OPP!

I ettermiddag skulle herr Gravmaskinfører ha kommet for å grave hull til den nye garasjen vår. Men ingen herr Gravmaskinfører har dukket opp. Vi har faktisk ikke hørt et pip fra herr Gravmaskinfører. Og i skrivende stund må jeg vel anta at ettermiddagen er over?

Jaja, vi får håpe at ikke herr Gravmaskinfører ikke plages med så dårlig sammvittighet at han ikke får skjønnhetssøvnen sin i natt. Og jeg, jeg er selvfølgelig like blid!

15.10.10

Ikke bare sint, men også veldig, veldig skuffet

(av den type innlegg man egentlig aldri bør poste)

Dette blir en liten motsats til det hoppende glade innlegget. Fordi jeg går rundt og er veldig sint om dagen. Ja egentlig aldeles rasende. Nå burde man aldri skrive noe og poste det mens man er sint, men nå har jeg vært sint ei uke og må slippe ut litt damp.

De som kjenner meg og de som var innom bloggen en gang eller to i fjor, fikk kanskje med seg at Mannen var i militær utenrikstjeneste store deler av fjoråret. Ikke en situasjon jeg var spesielt lykkelig over, men a man's gotta do what a man's gotta do. Kort fortalt, Mannen hadde det strålende og Heidi overlevde situasjonen. Mannen bedyret at han skulle ut igjen innen 32 måneder, Heidi var ikke overbevist. Men! hun kunne gå med på å diskutere saken, hvis huset generelt og soverommet spesielt var gjennomgått store, positive forandringer. Så langt er nedriving og gjennoppbygging av et lite hobbyrom påbegynt.

Stort var derfor sjokket da Mannen fikk en telefon på fredag i høstferien om at han skulle møte førstkommende mandag for ny klargjøring til neste utenlandstjeneste. Med avreise fra Norge i midten av januar. Nå var mandag litt vel kort tid selv for Mannen, men neste uke er han klar. Noe som betyr at han kommer til å være borte det meste av tiden fram til jul. Og deretter et halvt år til.

Heidi er sint, Heidi er forbannet, Heidi er rasende, Heidi klarer ikke å åpne kjeften uten at det tyter ut edder og galle. Heidiheimen er slett ikke det hyggeligste sted å oppholde seg om dagen.

Hovedgrunnen til Heidis raseri er slett ikke det at Mannen drar. Det kunne vi kanskje ha kommet til enighet om gjennom sakelig diskusjon. Problemet er at det er blitt tatt en avgjørelse som jeg ikke har fått ta del i, en avgjørelse som påvirker hverdagen til oss her hjemme veldig mye. Dessuten har jeg nok en vinter framfor meg med et soverom som holder kaldere temperatur enn et kjøleskap. Nevnte jeg forresten at vi skal begynne å bygge garasje førstkommende mandag?

14.10.10

Hoppende glad!

Jeg har en jobb jeg trives svært godt i og kolleger som jeg setter veldig stor pris på. Problemet mitt er at jeg fram til nå har vært vikar. Av varierende lengde, men dog i snart tre år på samme sted. Men i høstferien fikk jeg altså en skikkelig opptur. Et hyggelig brev dumpet ned i postkassa mi med "Vi har den glede å tilby deg fast stilling som..."

Åh, det er så usigelig godt å ikke måtte vente på tilbud om nytt engasjement, eller enda verre, måtte begynne å se etter noe annet å gjøre. Mange med meg har sikkert vært innom jobber der alt liksom ikke har vært helt på stell og trivselen noe mangelfull. Nå er jeg så heldig å ha en jobb jeg faktisk gleder meg til å dra til hver dag!

12.10.10

Pyseplante

Et lite besøk på Plantasjen, resulterte i nok et nytt familiemedlem. Hun lyder navnet Mimosa og er en sart sjel som trekker seg unna berøring. Om kvelden klapper hun helt sammen og får et usselt utseende som antyder mangel på vann i lange tider. Men om morgenen folder hun seg ut igjen. Jeg tror ikke hun gleder seg over mørketiden. Til tross for at jeg kjøpte en fin uglepotte til henne.

video

Forøvrig, hvis noen skulle lure, Plantasjen har dratt fram julepynten i fullt monn. Og det meldes at i år skal julenissene være tradisjonelt røde. Eller muligens hvite...


11.10.10

Ut i skogen, opp i trærne

Et gjentagende fenomen i det Heidiske hjem er at så fort Mannen er ute av huset for noen dager, farer jentegjengen til skogs. Så derfor, nesten før Mannen i går satt på toget til Bergen, var vi ute og prøvde å finne en dam. At vi som vanlig slett ikke fant dammen vi leita etter, får så være. Men skogen er uansett praktfull på denne tiden av året Så herved er anbefalingen om et aldri så lite naturbesøk videresendt!

10.10.10

Med blanke ark

10.10.10

Du verden for en magisk dato! Jeg er stor fan av dager da man liksom kan begynne på nytt. 1. januar er vel den aller beste i så måte, men hver 1. i en ny måned er gode dager. Og hvis den 1. tilfeldigvis skulle falle på en mandag, da MÅ jo ting bare gå bra. Og man går videre som et nytt og bedre menneske. Men sånn til hverdags og sånn ca. hver uke, fungerer også helt vanlige mandager til "den store forandringen". Helt til tirsdag...

HH/Mia i Myra skrev for kort tid tilbake om sin hang til notatbøker. Vel, det er en hang jeg deler med henne. Og det er ikke få notatbøker og almanakker som har fått bosted i det Heidiske hjem. Et hjem der de etter kort tid stort sett får leve i fred og ro. Men i sommer, i god tid før halvårsovergangen (altså 1. juli), kom jeg over BOKA. Jeg gikk og sikla på den i flere dager før jeg fant ut at jeg bare MÅTTE ha den! Og her var det i tillegg til kalender, både dagplaner og gjørelister og telefonlister og integrert lommebok og jeg vet ikke hva. Og den har vært med meg både på jobben og på ferie. Men... JEG HAR ENNÅ IKKE SKREVET ETT ENESTE ORD I DEN!

Vel, på denne magiske dato 10.10.10 skal jeg iallefall gripe pennen fatt og notere navnet mitt på første side. Som begynnelsen på et nytt og bedre liv. Og i morgen er det mandag...

9.10.10

Høye fjell og dype daler


OK, da er det vel bare å innse at høstferien nærmer seg slutten. En høstferie som vel egentlig har vært ganske innholdsløs til tross for tur til både utland og storby, kinobesøk og restaurantmiddag. For ikke å forglemme garasjeriving. Men man skal slett ikke kimse av late morgener, seine kvelder, sofakos og puslerier heller.

Jeg må bare føye til at denne ferien har inneholdt en fantastisk opptur og en gedigen nedtur. Ting må bare fordøyes en smule og så er man trolig snart i vater igjen.

4.10.10

Og alle hjerter gleder seg

På Europris en dag tidlig i oktober:



Det er egentlig verken sjokkerende eller uventet, men man blir allikevel en smule overrasket. Og det er i dag 80 dager igjen til julaften.

Men det fikk meg faktisk til å gå hjem og dra fram gamle juleidéhefter...

3.10.10

Spennende - eller skremmende?

Jeg må innrømme at jeg blir litt fascinert når jeg oppdager at min oreokake, bakt av meg og ikke minst - fortært for mer enn ett år siden - faktisk har opprettet en egen facebook-side! Og ikke minst, kaka har flere "venner" enn jeg noen gang kommer til å få!


NB: Og det er altså slett ikke jeg som har opprettet gruppen, bare så det er sagt.

Selvskryt er - velskryt?

Siden jeg er en hobbyblogger (så spørs det hva man legger i begrepet hobbyblogger - blogger jeg om hobby eller er det selve bloggingen som er hobbyen?), er det vel bare rett og rimelig at jeg deler prosjekter også?

For noen uker siden var vi i konfirmasjon, og jeg hadde fått det ærefulle oppdraget å lage bordkort. Jeg viste konfirmanten flere forslag som jeg fant på nettet og hun falt fullstendig for én av idéene. Så bordkortene er rett og slett en blåkopi av Isabell sitt kort på TreL.no

Hvitt og rosa skulle det være. Støttet opp av en cellofanpose med operamint.
(Og konfirmanten selv med mor og søster var med på selve produksjonen.)

Kortet til konfirmanten er laget (nesten) etter eget hode. Idéen til pengelommen er hentet fra Anitas hobbyblogg

Grønt - og selvfølgelig - rosa!

2.10.10

Full kapitulasjon

OK, da er det på tide at også jeg innrømmer at det har blitt høst. Med stor ! Og bare føtter og sandaler er dermed byttet ut med sokker og snøresko. Men det var ikke uten misunnelse at jeg forleden beskuet en sokkeløs og knebuksebekledd dame på Rema.

Men altså høst. Og ikke minst HØSTFERIE! En HEL uke høstferie. Den opprinnelige planen var å dra til varmere strøk, men siden NOENS bil (og jeg lar her diskret være å nevne navn...) fikk en verkstedregning på vel 25 000, ble det satt en effektiv stopper for det. Men bytur, Sverige-tur, hagejobbing og late morgener kommer sikkert til å funke det også!

Gårsdagens høstmorgentur med Krapylet. Alle har vel med seg kamera ut klokka sju om morran?