(av den type innlegg man egentlig aldri bør poste)
Dette blir en liten motsats til det hoppende glade innlegget. Fordi jeg går rundt og er veldig sint om dagen. Ja egentlig aldeles rasende. Nå burde man aldri skrive noe og poste det mens man er sint, men nå har jeg vært sint ei uke og må slippe ut litt damp.
De som kjenner meg og de som var innom bloggen en gang eller to i fjor, fikk kanskje med seg at Mannen var i militær utenrikstjeneste store deler av fjoråret. Ikke en situasjon jeg var spesielt lykkelig over, men a man's gotta do what a man's gotta do. Kort fortalt, Mannen hadde det strålende og Heidi overlevde situasjonen. Mannen bedyret at han skulle ut igjen innen 32 måneder, Heidi var ikke overbevist. Men! hun kunne gå med på å diskutere saken, hvis huset generelt og soverommet spesielt var gjennomgått store, positive forandringer. Så langt er nedriving og gjennoppbygging av et lite hobbyrom påbegynt.
Stort var derfor sjokket da Mannen fikk en telefon på fredag i høstferien om at han skulle møte førstkommende mandag for ny klargjøring til neste utenlandstjeneste. Med avreise fra Norge i midten av januar. Nå var mandag litt vel kort tid selv for Mannen, men neste uke er han klar. Noe som betyr at han kommer til å være borte det meste av tiden fram til jul. Og deretter et halvt år til.
Heidi er sint, Heidi er forbannet, Heidi er rasende, Heidi klarer ikke å åpne kjeften uten at det tyter ut edder og galle. Heidiheimen er slett ikke det hyggeligste sted å oppholde seg om dagen.
Hovedgrunnen til Heidis raseri er slett ikke det at Mannen drar. Det kunne vi kanskje ha kommet til enighet om gjennom sakelig diskusjon. Problemet er at det er blitt tatt en avgjørelse som jeg ikke har fått ta del i, en avgjørelse som påvirker hverdagen til oss her hjemme veldig mye. Dessuten har jeg nok en vinter framfor meg med et soverom som holder kaldere temperatur enn et kjøleskap. Nevnte jeg forresten at vi skal begynne å bygge garasje førstkommende mandag?
Det er nemlig det, ikke at han drar men at du ikke har fått vært med å bestemme.
SvarSlettDu får leie inn snekkere til soverommet og kjøpe deg et par lekre støvletter som plaster på såret. Ikke at du sikkert blir mindre sint av det, men da er du det i hvert fall emd et par lekre støvletter på - og i et varmt soverom.
Klem
Huff. Ikke bra. Jeg er fristet til å foreskrive ris på rumpen til soldaten, men han er vel antakelig flink til å forsvare seg. Opppussingsprosjekter på vent er frustrerende. Håper du booker snekker så du ikke fryser fletta av deg til vinteren.
SvarSlettStor, dypt medfølende klem fra Bergljot
Føler med deg....
SvarSlettNæmen, æerlig talt! Nå får mannen jammen kalle inn til dugnad slik at det blir orden på det soverommet i det minste. Det går faktisk ann å spørre om hjelp! Ellers så får jeg melde dere på ett eller annet realityoppusseprogram på TV`n. Det tror jeg jammen jeg skal gjøre!
SvarSlettHmmm, hva var det ordet igjen...noe med gjøk , vet du..... Tror vi må gjøre som HH foreslår. OOOOOOOOTTTTTOOOOOOOOOOOOO!
SvarSlettFørst vil jeg gratulere med fast jobb, og forutsigbarhet i allefall på det området.
SvarSlettNår det gjelder bortkommen mann over lang tid, så vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive. Skjønner at du er fortvilet og opprørt. Oppussingsprosjekt over år har jeg veldig mye erfaring med, da jeg har en mann med en underlig arbeidstid. Man venner seg på en måte til det.
Jeg kjenner at jeg ble litt opprørt selv, jeg nå... På dine vegne. Jeg er selv i en situasjon hvor vi bor i masse halvferdig oppussing og bygging og planer, osv.... Og det er i seg selv en påkjenning. Og med en mann som i tillegg ikke skal være der for deg..... Jeg føler med deg!
SvarSlettKlem til deg fra med, Heidi!
SvarSlett