Frankrike - en oppsummering

OK, nå er det vel én uke siden vi kom hjem fra Frankrike. Og jeg har hele tida tenkt at jeg skulle skrive en rekke innlegg fra turen. Men siden prokrastinering både er for-, mellom- og etternavnet mitt, har jeg utsatt det helt nå og derfor blir det istedet ett laaangt innlegg med mange bilder. Here we go:

Ville veier, lavendel og Moustiers-Sainte-Marie

Våre vestlandsveier kan være både strie og vanskelige, men du skal ikke langt oppi den franske fjellheimen før det både blir trangt og guffent. På en strekning på rundt 12 mil, var det ifølge GPS-en beregnet at vi skulle bruke i underkant av 2,5 timer. Vi brukte 4. På samme strekning kjørte vi forbi to adskilte trafikkulykker der biler hadde snurra rundt på taket, og minst tre steder der det var lagt ned blomster etter tidligere ulykker. Vi angret litt i etterkant på at vi hadde plottet inn kjøreruten som var uten bompenger.

Smale veier og saktegående turistbuss. Men innimellom var det imponerende natur!

Grønt, grønt fjellvann. 

Et tydelig tegn på at man er på vei opp i fjellheimen. Ikke visste jeg at det var reinsdyr i Frankrike, men denne grønne utgaven er vel bevis nok?!

Ett av målene med den noe strabasiøse bilturen, var at Heidi skulle oppleve noe hun har drømt om lenge. Nemlig en bugnende lavendelåker. Nå var ikke åkeren vi fant spesielt stor, men stor nok til at ønsket er krysset av på lista som oppfylt. 

Lavendelåker. Duften slo mot meg da jeg gikk ut av bilen. Og bare så det er sagt, jeg er ikke spesielt glad i lavendelukt.

Hovedmålet med kjøreturen var den lille fjellandsbyen Moustiers-Sainte-Marie. En sjarmerende, liten by som er kjent for sin fajanse. Vi skulle gjerne brukt litt mer tid her, men et relativt kraftig regnvær og en noe uvel datter gjorde oppholdet litt forkortet. På hjemveien valgte vi kjøreruta med bompenger og adskillig bedre kjøreforhold.

Smale gater, fajanse og en fascinerende kirke oppe i fjellskrenten.

St. Tropez

St. Tropez er vel mest kjent som de kjente og rikes lekeplass. Vi så ingen kjendiser (bortsett fra 13-åringen som var ganske overbevist om at hun hadde sett John Cusack - jeg så ikke Johnny Depp...), men vi spottet helt klart eldre herremenn som leide rundt på sine troféfruer med velfylte lepper.

 St. Tropez var vel egentlig  ikke så spesiell som vi hadde ventet. Det var mye turister, og mye trafikk der det var biler. Vi tok etter anbefaling båten over dit, da det skal ta kortere tid enn å kjøre. Det skal visst dessuten være få parkeringsmuligheter der.

St. Tropez - uten kjendiser.

Men en vakker, ung dame oppdaget vi iallefall.

Strandliv

Det slett ikke vanskelig å finne badesteder langs rivieraen, strendene strekker seg milevis bortover. Nå er verken Heidi eller Mannen spesielt glad i verken soling eller bading, men med mor og far trygt plassert med vann og lesestoff i skyggen, fikk jentene noen etterlengtede timer i strandkanten.

"Alle" var på stranden. 

Cannes

Mannen og Heidi har vært i Cannes før, men jentene hadde lyst til å oppleve byen og ikke minst trappen. Cannes er vel foruten å være en filmby som storbyer flest. Pene bygninger og fine gater. Og mange designbutikker.

Trappa mm.

Og ved trappa er det mange håndavtrykk etter kjente personer.

Jeg fant ikke Johnny her heller...

I en butikk oppdaget vi denne uglevesken som INGEN ville kjøpe til meg...

Et smykke av en veske? Bokstavelig talt...

Og bare så det er klart: Også ved den franske riviera forbereder man seg på vinter. I juli! Og det i et område som neppe kan forvente noen særlig vinterlige forhold før november er passert. Og knapt nok da.

Gjennomsnittstemperatur i Cannes i desember er 13 grader. Av plusstypen, altså...

Picasso

Som kulturelt innslag i ferien, valgte vi å besøke Picasso-museet som ligger i Antibes. Picasso bodde en periode i byen og deler av samlingen hans ble donert byen i ettertid. Bildene og skulpturene skal gjenspeile en glad periode i livet hans. Vel verdt et besøk!

Nå var det, naturlig nok, ikke lov til å ta bilder inne i museet. Da tok vi noen bilder utenfor istedet.

Skulpturen øverst til høyre er ikke laget av Picasso, men av en kunstner som er tydelig inspirert av ham.

Legg forøvrig merke til hva godeste Pablo holder i hånden sin! (Litt vond vinkel på bildet...) Ugle var motiv på flere av arbeidene hans. Ja takk, vil gjerne ha!

  St. Paul de Vence

En av de skikkelig fine oppturene på reisen, fikk vi da vi besøkte byen St. Paul (de Vence). Dette er også en liten landsby som klatrer litt i fjellskrenten, men i motsetning til Moustiers-Sainte-Marie, ligger St. Paul en knapp halvtime fra Antibes. Her er det smale gater og trange smug, vakre dører og spennende trapper, fine blomster og morsom arkitektur. Og ikke minst, mange spennende og annerledes butikker, spesielt innen kunst. Skal jeg tilbake til Sør-Frankrike så skal jeg også tilbake til St. Paul!

På avstand ser det ofte litt grått og sammenklemt ut.

Men bak fasaden er det bare vakkert!

Maten

Frankrike er vel i utgangspunktet kjent for å være et gourmet-land. Der er jeg ikke alltid helt sikker. Bestiller man for eksempel entrecôte, så får man rett og slett et kjøttstykke servert midt på tallerkenen. Ingen saus, ingen grønnsaker. Bare en skål med pommes frites ved siden av. Og da har vi slett ikke glemt å bestille side orders.

Nå tok riktignok ikke vi oss råd til å gå på de dyreste restaurantene, så vi spiste stort sett samme italiensk-inspirerte måltider som de fleste andre turister: Pizza og pasta. Og sjømat, franskmennene er stort sett gode på sjømat.

Mer fransk kan man ikke bli! Bakverkene er forøvrig alltid gode!

Ida spiste en fantastisk god honningglassert andefilet. Blåskjellene ga også mersmak. For ikke å snakke om makronene!

Ren luksus å spise med føttene stukket ned i sand. Litt dyrere, men veldig god mat.

Pasta med sjømat, nesten med mer sjømat enn pasta. Nydelig, men også muligens det som ga meg et snev av feriemage...

Jeg ble derimot litt mer skeptisk da jeg fikk servert dette ! Fritto Mixto - heretter kalt friterte "gullfisk",  spises med hud og hår. Iallefall hode og bein...

Lunsj må man også ha. Fikk den største og beste bruschettaen jeg noen gang har spist.

Det var én restaurant vi besøkte to ganger. Grunnen var svært rask og servicevennlig behandling, i tillegg til lave priser og god mat. Da vi så restauranten på dagtid, så den død og nedlagt ut.

Konkurs?

På kvelden derimot var det fullt av folk og yrende liv!

Ikke konkurs.

Monaco og Monte Carlo

Dagen før hjemreise dro vi til Monaco og Monte Carlo. Og det er veldig pent og rent og flott og fint der, men vi var nok ganske slitne, for det ble nesten litt kjedelig. Altså, Monaco er veldig pent, og det er en fryd å oppholde seg i gamlebyen ved fyrstepalasset. Men de eneste butikkene som finnes der er souvenierbutikker med t-skjorter og dill. Og de ligger med fire meters mellomrom bortetter.

Utsikt fra gamleby.

Monte Carlo er virkelig lekestedet for de rike. Det kryr av flotte biler der, selv om Pia ikke fikk oppleve "guttedrømmen" sin og se en Bugatti Veyron. Ikke fikk vi spilt på casinoet heller i og med at det er 18-årsgrense bare å komme inn. Også jeg som følte at spillelykken var på min side den dagen også! (Men jeg har vært inne der før og vært vitne til folk som VIRKELIG har brukt penger!)

Biler, biler og biler. Og rent og pent.

Om vi skal tilbake til Frankrike? Slett ikke umulig! Selv om det neste år blir et helt annet reisemål.