Forandring - og stabilisering

Antallet av hjemmeboende individer i Heidiheimen har vært særdeles varierende de siste årene. Siden høsten 2008 har vi kun i kortere perioder vært fulltallige. Nå ser situasjonen omsider ut til å stabilisere seg - dog med varige endringer.

I juli i år kom datter i Bodø hjem for godt. Og etter eget utsagn skal hun aldri tilbake til Bodø igjen. Men hjem er ikke lenger HJEM for en 22-åring, hjem er nemlig der kjæresten bor. Heldigvis er ikke dette så veldig langt unna mammas trygge favn, noe flere av oss er veldig glade for.

Den må tidlig krøkes som god utflytter skal bli.

Men det er ikke bare eldstedatter som har slitt seg løs fra navlestrengen denne seinsommeren. For datter med kjæreste er ikke lenger datter med kjæreste, hun er nå datter med samboer. Mor hadde slett ikke hatt noe imot at 19-åringen hadde bodd hjemme litt til, men 19-åringen er en bestemt ung dame som godt veit hva hun vil. Og når mor ser tilbake på hvor hun selv sto da hun var 19, så vel - da har hun ingenting hun skulle ha sagt. Heldigvis bor også 19-åringen i grei avstand fra morsfavnen.

På full fart ut i verden.

Så langt, så vel.

Og så var det Mannen da. Siden 2009 har han totalt vært hjemmefra i nesten halvannet år. I konstante kamphandlinger som han selv påstår. I så kraftige kamphandlinger som en funksjonær får vært, sier jeg. Men kamphandlinger eller ei, det må innrømmes at det ikke alltid har vært like enkelt å ha Mannen utplassert i Afghanistan. Det har jo skjedd ugreie ting der borte med jevne mellomrom. Men nå er han hjemme. Og kampene som heretter skal bekjempes, dreier seg mer om oppussing og eventuelle familiære uenigheter.

Mannen hjemme fra krigen - også kalt førstegangstjenesten - anno 1989.