Mannen med lasersyn

Vi er et hus fullt av linselus og brilleslanger. Nå har også yngste blad i familien nettopp fått konstatert noe redusert syn med anbefaling om å begynne med briller etter hvert. Det viser seg imidlertid at dette yngste bladet har gått litt motsatt vei av oss andre og istedet for å være mysende nærsynt, er hun ørlite langsynt på det ene øyet. Dette har selvfølgelig medført skulende blikk på mor og jeg ser at tankene spinner rundt hvem som kan ha vært postbud i dette området for snart 13 år siden. Jeg later selvsagt som ingenting... 

Nå har forøvrig Mannen bestemt seg for at han vil ut av de bebrilledes rekker. Han påstår hardnakket at dette ikke er en utseendemessig greie, men at det dreier seg om jobb. Men etter å ha levd med en mann med mer eller mindre konstant 40-årskrise i 20 år, er jeg ikke helt sikker. Ikke for det, Mannen har pene, blå øyne med en uforskammet tett, mørk og lang krans av øyevipper, noe som helt klart kommer bedre til sin rett uten ramme rundt. Så derfor, uansett jobb eller utseende, for snart to døgn siden lot Mannen seg laseroperere. Hele seansen tok godt under en time, men timene etterpå har vært på grensen av hva en stakkars mann kan tåle. Det sier sitt når han stort sett tilbringer tiden på et mørkt soverom med mørke solbriller på, fordi han for øyeblikket er ekstremt lysømfintlig. Og han kun våger seg ut en liten tur etter mørkets frembrudd for å få litt frisk luft. Smertene han beskriver er som om noen konstant står og kutter opp løk.

Vel, enn så lenge sitter Heidi i stua og er ene og alene konge over fjernkontrollen. Og jeg behøver ikke å fortelle at det er jeg nesten alltid uansett...

Ikke helt brilleløs enda. Og jeg er veldig nysgjerrig på hva slags dokument jeg har klart å fange nederst på brilleglasset der...