Tanker om julegaveshopping

I dag har jeg begynt på julegaveshoppingen. Eller det vil si, jeg har vært ute og sett etter julegaver. Som alltid er det noen gaveideer som må forkastes. Enten fordi gaven er mye dyrere enn antatt, eller så eksisterer ikke det jeg har tenkt på i det hele tatt. Og som alltid finner jeg ting jeg synes er fine og tenker at vil være flotte gaver. Men istedet for å kjøpe dem med én gang, må jeg liksom gå og tenke litt på det. Og da kan du banne på at når jeg endelig har bestemt meg for at akkurat det var den perfekte gaven, da er butikken utsolgt for den tingen.

Jeg har alltid vært imponert over folk som er tidlig ute med julegaver. Og som 1. desember kan lene seg tilbake og studere gavehaugen mens de knasker pepperkaker og tenker at det eneste som nå gjenstår er å pynte juletreet. Men så begynte jeg å grunne litt på det. OK, det har vært salg på glassmagasinet hele året og glassmagasinet har fine ting. Men hvis dere har fått unna mer enn halvparten av gavene der, hvem er det dere kjøper til og hva kjøper dere egentlig? Er det tante Gunn som får nok en bolle eller noen telysestaker som kommer til å havne lengst inn i skapet, eller har tante Gunn virkelig ønsket seg noe fra glassmagasinet? Igjen?

Nå kjøper ikke vi gaver til alle tanter, onkler, fettere og kusiner, men selv om vi bare kjøper til de nærmeste + noen venner og venners barn, ender vi fort opp i godt over 20 personer som må få. Og det merkelige er jo at av dem har Mannen én å kjøpe til, mens resten stort sett er mitt ansvar. Tanken om å kjøpe den PERFEKTE gaven er selvsagt alltid til stede. Noe som verken er lett eller alltid lykkes. Men det er ganske viktig for meg at gaven er noe som ønskes. Og at hvis den er helt feil, kan byttes. Med en julegave fra glassmagasinet kjøpt i april kan vel det neppe gjøres? Nå tror jeg jo at de fleste kjøper gaver med de beste intensjoner, men hvis man begynner å kjøpe gaver etter samlebåndsprinsippet, burde man kanskje revurdere hvem man skal bytte gaver med?

Jeg er heldig som har en mann som er (har blitt) svært flink til å kjøpe gaver til meg. Han har alltid kjøpt gaver med den beste hensikt, men det har ikke alltid lykkes helt allikevel. Det toppet seg/nedturen kom på 30-årsdagen min. Jeg ønsket meg sikkert noe personlig som kunne markere overgangen fra 20- til 30-tallet. Det jeg fikk, var en trådløs hustelefon. Den var selvfølgelig kjøpt i beste mening, tanken var at jeg kunne sitte og skravle hvor som helst samtidig som jeg ammet. Men jeg, mitt utakknemlige, trolig hormonelle beist, klarte nok ikke å vise den helt store begeistringen. Og for å si det kort, han har ikke gjort en sånn "tabbe" siden. Nå forlanger han en detaljert ønskeliste og det har nesten blitt sånn at jeg er redd for å si alt jeg ønsker. Fordi det da kan hende at jeg nettopp FÅR alt jeg ønsker.

Om jeg fikk kjøpt noen julegaver i dag? Nope! Ikke en eneste. Og det er nå 19 dager igjen til julaften...