Singeltilværelsen er over

- og Mannen er hjemme igjen etter mer eller mindre ni måneders fravær. Det er merkelig hvor lenge ni måneder kan virke når man ser framover, mens når man ser bakover, føles det som om det har gått ganske fort.

Tydelige tegn på at Mannen har ankommet heimen.

Mannens hjemreise begynte egentlig allerede forrige søndag. Da ble soldatene puljevis fraktet fra basen i Meymaneh til Masar-e-Sharif (Me S), hvorfra det var meningen at de skulle sette nesa nordover på onsdag. Nå viste det seg imidlertid at værproblemer førte til at de bare fikk fraktet ut drøyt 100 til første flygning og de ca. 20 gjenværende ble nødt til å vente på nytt fly dagen etter. Og blant de 20 var selvfølgelig Mannen. Men værforhold (været i Afghanistan er i skrivende stund omtrent som det vi har her) og andre omstendigheter, gjorde at hjemreisen ble utsatt ikke bare én, men to ganger og først på fredag fikk Mannen og hans medsoldater plass på et fly. Og ikke et hvilket som helst fly. C 17 er et digert transportfly som, hvis opplysningene jeg har funnet på wikipedia er riktige, er nesten 17 meter høyt med et vingespenn på 51,8 meter (Mannen korrigerer meg sikkert når han våkner). Flyreise med mellomlanding i Dubai, tok rundt 11 timer og litt over klokka ett natt til lørdag, fikk jeg melding om at de omsider hadde landet på Gardermoen.

 

Fronten på gigantflyet.

Bagasjen blir nennsomt pakket i en diger haug.

Flysetene er plassert langs ytterveggene og soldatene må dele kabin/lasterom med for eksempel biler.

Alle sitter på første klasse... (?)

I allefall, det er godt å ha Mannen hjemme igjen! Og jeg regner med at i løpet av noen dager er ro, orden og rangordning gjenopprettet i det Heidiske hus.

Jeg vil til slutt komme med noen rosende ord til Forsvaret. De har vært flinke til å ringe og informere meg de siste dagene på grunn av forsinket hjemkomst. Det virker som om det er gode rutiner for kontakt med pårørende.