Kjeeedelig

Jeg husker da jeg var liten og syk. Ikke med feber og ikke med omgangssyke, men akkurat passe syk til å kunne være hjemme fra skolen. Det hørte til sjeldenhetene, for det nyttet aldri å komme med en vag hodepine eller en påstand om en mulig magesmerte, moren min visste alltid når vi var syke på ordentlig og pushet oss på skolen de gangene vi selv kanskje trodde vi muligens kunne være litt syke. Men de gangene jeg kunne være hjemme og var akkurat passe syk, var egentlig ganske koselige. Da vanket det gjerne et nytt Donald-blad, en god kopp kakao og en lesestund på sengekanten.

Nå er er jeg syk. Kanskje litt sykere enn akkurat passe syk og det er kjedelig! Moren min kom riktignok tilfeldigvis innom med blader til meg i dag, men lese og lage kakao måtte jeg gjøre selv. Har vært hjemme fra jobben og regnet med at jeg sikkert kunne komme meg tilbake igjen i morgen. Men når man blir utslitt av å gå fra sofaen til kjøkkenbenken (det er nøyaktig13 skritt fra sofaen til kjøkkenbenken...) og har hostekuler som truer med å riste løs alle innvoller, tyder det på at formen ikke er helt der den skal. Men det er litt merkelig, for jeg får dårlig samvittighet av å være hjemme. Selv om det er første gang jeg er syk i år. Og jeg bare var hjemme én dag på grunn av sykdom i fjor. Så det er nok moren min fra gamle dager som står over meg og vurderer om jeg er syk nok eller ikke... Dessuten! Når man er hjemme helt alene, SER man veldig tydelig hva som burde vært gjort! Vinduene trenger seriøst en omgang med vaskekluten, vinduskarmene har pels og hybelbøflene flykter unna så fort jeg nærmer meg. Og det dumme er jo at når det nå begynner å kile i mitt godt bortgjemte husmorgen, da ORKER jeg jo ikke gjøre noe med det!