Det er ikke nødvendigvis en god start på helga når mor kommer hjem fra jobb og BRØLER til en stakkars, uskyldig unge som egentlig er glad for at mor kommer hjem. Det begynte kanskje med at bilen nesten satte seg fast i snøen i den umåkte porten da jeg kjørte inn. Eller da jeg snublet i noen frasegslengte sko i gangen. Eller sparket borti noe av Mannens utstyr (nei, ikke DET utstyret...) som har ligget i en haug på gulvet i samme trange gang i uminnelige tider tross gjentatte anmodninger om å få det fjernet. Eller stua som VELTET mot meg da jeg gikk inn. Det overfylte salongbordet. Det ubrukelige kjøkkenet. Eller at den maten jeg trodde jeg hadde i fryseren som KUNNE blitt et brukbart måltid, allerede var spist av andre.Jeg skjønte vel egentlig at jeg at jeg hadde brølt nok først da Pia forsiktig listet seg ut av stua og opp på rommet sitt. Nå bare småfreser jeg litt innimellom. Og vi har bestilt nok en - urk - pizza...
Jeg brøler støtt og stadig jeg. Og dette var en situasjon jeg definitivt hadde brølt av! Av og til må man bare si i fra - til noen! :) Og Pia overlever nok! :)
SvarSlettBeklager - jeg måtte bare fnise litt. For jeg kjenner meg så utrolig godt igjen på bildet og i beskrivelsen din :lol:
SvarSlett