Illustrasjonsfoto. Hentet fra filmen Saving Private Ryan
Nei, hva skal man si. Når Mannen ringer deg på jobben en dag og forteller at han er plukket ut til å tjenestegjøre i Afghanistan. I et halvt år. Og man vet at noe sånt har vært Mannens ønske lenge. Veldig lenge. Og at Heidis ønske har vært akkurat det motsatte. Nøyaktig like lenge. Helt klart en sak der begge ikke har kunnet få ønsket sitt oppfylt. En sak der Heidi nå har trukket det korteste strået. Jeg må innrømme at jeg har reagert med både sinne og fortvilelse. Og at jeg nå har noen måneder å grue meg på fram til han skal dra. Og håpe på at avgjørelsen kanskje kan omgjøres. Og når han har dratt, kommer jeg til å være redd og lei meg hver eneste dag. Hvis ikke vår helt Barack kan ordne opp og få slutt på disse krigene, da. Et fåfengt håp...
Uff, uff, uff. Tenker på deg nå, altså.. Det er mager trøst at han i så fall bidrar med en innsats som er særdeles nyttig...
SvarSlettUff, så leit :-( Jeg skjønner deg veldig godt. Håper du får ønsket ditt oppfyllt og får beholde mannen din hjemme.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettKjempetrist for deg og ungene, og veldig egoistisk av mannen i huset. Det er vel heller ingen trøst at det er en stund til ennå, nesten verre å gå og grue seg så lenge. Vi får håpe Obama har ordnet opp før den tid;o)
SvarSlettdette hørtes ikke'no allright ut ! Jeg tenker på deg.
SvarSlett*sympatiklem*
SvarSlettJeg skjønner godt at dette ikke er enkelt.