Som snytt ut av nesa...

Det var aldri tvil om hvem vår eldste datter lignet da hun ble født. Mannen kunne ha protestert det han var god for hvis han skulle hatt lyst; ingen ville trodd ham uansett. Og selv om folk etter som årene har gått også har funnet likheter med mor, er og blir det sin far hun ligner mest. Selv en festlig ekstrasving med venstre fot når hun går, har hun etter faren sin.

Allikevel var det en overraskelse for oss begge da jenta i fjor bedyret et ønske om å følge i sin fars fotspor karrieremessig. Vi hadde ikke sett den komme i det hele tatt. Mannen ble selvfølgelig fra seg av begeistring, Heidi ble vel, om ikke akkurat skeptisk, så iallefall en smule avventende.

Nå har det tatt relativ lang tid fra interessen meldte seg og prosessen ble satt i gang til hun for en uke siden forlot sin mors trygge favn til fordel for kongens grønne klær.  Og det var i går en begeistret jente som kunne fortelle sin mor om at de skulle ut i bassenget for å trene på å fylle bihulene med vann. Dette for å lære å unngå panikk hvis stridsvogna skulle havne i vannet.  Løytnanten hadde sagt det ikke var farlig. Fint det, løytnant. Dette skal nok bli et morsomt år. For mor...

Rekrutt Linn på stedet hvil - eller noe sånt.