Back to basic

(Du verden så mange utenlandske overskrifter jeg har for tida, da. Hva vil vel Sylfest si...?)

Opprinnelig var jeg en krimleser. Etter å ha gjort ferdig de aller fleste hestebøkene i løpet av barneskolen, var det stort sett Frøken detektiv som gjaldt, før jeg hoppa rett over til Agatha Christie. Og jeg tror ikke jeg tuller når jeg sier at jeg har lest rundt 70 av krimromanene hennes (hun skrev ca. 80 krimbøker, 110 bøker totalt). Etter det ble det mye annen krim, god og dårlig, engelsk, norsk og amerikansk. Det var ikke før jeg begynte på bibliotekarutdanninga at jeg fikk med meg at enkelte så på krim som annenrangs litteratur. Jeg tok sågar et valgfag som omhandlet smusslitteratur - som western, kioskromaner - og krim. Også jeg som hadde trodd at krimforfatterne var de smarteste av alle!?

De siste årene har det ikke blitt så mye krim på meg. Ikke fordi jeg har fått et annet syn på krim, men rett og slett fordi det er så mye annet som også må leses. Derfor har det nå egentlig vært veldig deilig å lese to gode krimromaner på rappet.

Karin Fossum er en gammel favoritt. Hun skriver ikke alltid typisk krim og hun har en måte å uttrykke seg på som gjør at du ofte får et nært forhold til personene i boka. Og du håper, håper, HÅPER det ikke skal skje noe med akkurat de personene. Men det gjør det. Nesten alltid. I Varsleren møter vi unggutten Johnny som på bakgrunn av sitt eget tragiske liv ønsker å gjøre livet til andre til et helvete. Og det hele ender selvfølgelig tragisk. Karin Fossums leading guy er som vanlig Konrad Sejer, en litt anonym og tilbaketrukket etterforsker i forhold til mange andre krimhelter. (Har han forøvrig byttet ut hunden Hulda med Frank, eller er det bare jeg som husker feil?)

Jeg har ikke lest mange Harry Hole-bøker. Jeg har vel egentlig bare Snømannen på samvittigheten fra før (og som jeg irriterende nok ikke husker slutten på). Jo Nesbø har selv uttalt at Harry Hole ikke skal filmatiseres. Om det er synd, trist eller leit er jeg ikke sikker på, men at Panserhjerte inneholder action-materiale er det ingen tvil om. De to første ofrene i boka blir drept på uforståelig hvis, druknet i sitt eget blod. Harry Hole, Norges eneste ekspert på seriemordere (?) blir hentet inn etter egentlig å ha avsluttet sin politikarriere. Snart blir andre drap satt i sammenheng med de to første.

Panserhjerte er utvilsomt spennende, og Harry Hole er definitivt en mer hardtslående fyr enn Fossums Sejer. Det eneste som irriterer meg litt med boka, er gjentagende: NÅ har vi funnet løsningen - nei, det hadde vi visst ikke og setninger som hun visste at dette var slutten og han så at alt håp var ute uten at det stemmer. Gang på gang.