Vårfurten som aldri forsvant

I dag ble jeg kalt eddik. Eller mer riktig; konstant sur som eddik. Trolig sammen med et par andre passende gloser. Problemet er vel kanskje at utsagnet var ganske treffende. Selv om jeg selv ikke vil kalle det å være sur, men heller at jeg har et midlertidig fravær av humør. Nå synes jeg riktignok Mannen burde kjenne sin make såpass at han istedet for å dulte borti triggerpunktene, burde stryke henne medhårs. Men jeg skjønner jo at det ikke er spesielt hyggelig å pusle rundt noen som glefser til en.

Egentlig burde jeg ha fulgt Elisabeth innerst i veiens eksempel og vært godt i gang med vårpussen. Da jeg glodde nedover leggene etter dusjen i dag, så jeg at det var mulig å legge an en frisyre. Og selv om det kanskje kunne vært festlig, tror jeg det ville være noe upassende. Jeg tror humøret muligens kunne vært bedre med ufriserbare legger. For ikke snakke om nye sko. Gode, myke og pene sko. Dét kunne gjort positive utslag, det!

(Sko, stjålet fra Elisabeth sin blogg, som igjen har lånt bildet fra elnaturalista.com)

Men uansett tror jeg jeg muligens kan ha avansert fra eddik til urteeddik i dag. For selv om tiltaksløsheten er stor, klarte jeg iallefall å gjøre noe fornuftig. Det å tømme skuffer og skap kan innimellom være rene salven for sjela. Og nå har 12-åringen i huset blitt kvitt alt fravokst skuffefyll og er klar for eventuelle nye sommeranskaffelser.

Urteeddik er da litt festligere enn vanlig eddik?

Jeg burde selvsagt begynt på egne skuffer og skap også, men det får være måte på til å utfordre tiltaksløsheten. Jeg får heller vurdere å dra fram epilatoren (au!) samt jobbe med å avansere fra urteeddik til sitron i løpet av uka som kommer.