Kjære medtrafikanter!

Jeg tror de aller fleste som kan føre en bil, vet hva et ratt er. For de usikre kan jeg nevne at det er den runde ringen du sitter og holder i når du kjører bilen. Den som, når du vrir på den, får bilen til svinge samme retning som du vrir. 

Det langt færre vet, er at til venstre og litt bak rattet (se over), sitter det en spak. Eventuelt pinne, stang eller lignende. Denne spaken er standardutstyr på de aller fleste biler. (Kanskje med unntak av Mercedes og BMW og andre bilmerker i høy prisklasse. Her tror jeg spaken muligens kan være ekstrautstyr, som kjøperen ikke ser seg råd til å investere i siden bilen allerede har kostet flust med penger.) Denne spaken er bevegelig! Den kan skyves opp og den kan skyves ned, i noen tilfeller også fram og tilbake. Men det er opp- og nedbevegelsen vi skal ta for oss her. Når du skyver spaken opp eller ned, begynner det å blinke et lys på utsiden av bilen. Dette kalles blinklys. Skyver du spaken opp, blinker det på høyre side av bilen, drar du spaken ned, blinker det på venstre side. 

Det smarte her er at hvis du for eksempel har planer om å svinge til høyre i et kryss, drar du spaken opp og lyset på høyre side blinker. Dette gir biler som ligger bak deg eller som står og venter i krysset et signal om at du har planer om å svinge til nettopp høyre, noe som gjør at de kan ta hensyn til deg og planlegge sin egen ferd videre. Og muligens vil de la være å vise deg den midterste fingeren sin.

Dette gjelder også rundkjøringer! Men her blir det litt mer komplisert. For her kan det hende at du faktisk må bruke spaken to ganger! Først ned og så opp. Dette gjelder hvis du skal svinge til venstre i rundkjøringer. Og det er kanskje litt merkelig at du skal være nødt til å skyve på spaken selv om du skal rett fram i rundkjøringa også, men det skal du faktisk. Men da holder det med at du skyver den opp og vips! er du trygt gjennom den rundkjøringa også.

Høres kjekt ut, ikke sant?

Høstfarger - og nødvendigheter

I dag har vi vært en liten tur på landet og Heidi fikk omsider trimmet speilrefleksen sin litt. Det var lenge siden sist jeg hadde brukt det og da jeg først holdt i det, kjente jeg at det var savnet. Men når det er sånn at man har et godt kompaktkamera, blir speilrefleksen nesten overflødig. Iallefall i hverdagssituasjoner. Ikke alle bildene i kollasjen er tatt med speilrefleksen, det fant det for godt å lade seg ut ganske raskt. Og det blir ganske tydelig da at bildekvaliteten til kompaktkameraet kan måle seg med speilrefleksen sin. 

Den egentlige grunnen til at vi var en tur på landet var imidlertid denne:

Flinke Mannen.

Love of his life

Jepp, her er Mannens kjærlighet den STORE. Så stor at han altså ville prege symbolet dens inn på kroppen. Volvo Amazon 121 

Mannen og bror, lett antrukket, foran bilen på slutten av 70-tallet.

Bilen ble kjøpt inn av familien til Mannen i 1977 for deretter å bli solgt igjen på begynnelsen av 80-tallet. Og borte var den helt til de faktisk klarte å kjøpe tilbake samme bil i 2005! Dette er bilen som er årsaken til Mannens store bilinteresse (og Heidis nesten like store frustrasjon...) og det er klart at en slik kjærlighet kan ikke en gang Heidi utkonkurrere!

Gammal ama, gammal ama, gammal amazooon....

Ingrid: Du hadde helt rett selv om du ikke trodde det selv!

Greta: Det første nummeret hans i militæret var faktisk 101, så det var ikke så langt unna det heller! 

Pia: Forslag om hjertetatovering over rumpesprekk skal drøftes på neste familieråd!

Er 4 større enn 17?

De fleste vil forhåpentligvis svare benektende på det spørsmålet, men det er ingen tvil om at 4. juli konkurrerer med 17. mai om å trekke folk ut i gatene her i byen. 

De heldigste har selvfølgelig skaffet seg plasser på uteserveringen.

De fleste andre står godt plassert bak politisperringene. Onkel og tante politi passer på.

Og årsaken er selvfølgelig den årlige cruisingen der brumlebasser av noen flak fyller gatene. Og hvis opplysningene jeg har funnet på nettet er riktige, er det 23. gang cruisingen arrangeres og i tillegg er den Europas største samling for amerikanske biler med over 3000 eksemplarer av arten. 

Nå har det seg sånn at Heidi ikke er spesielt begeistret for denne type bil, mens Mannen derimot ELSKER dem. Men så var det det da, at Mannen for andre gang på tre år ikke hadde mulighet til å være tilstede på arrangementet. Derfor trosset Heidi sofaens lune hi og kom seg ut i gatene for å ta noen bilder. (Nå kunne hun selvsagt rebrukt bilder fra i fjor eller forfjor, Mannen hadde trolig ikke merket forskjell. Men som det gode koneemnet hun tross alt er, er bildene helt nytatte og ferske.)

Flak på flak. Til ære for Mannen.

Mens vi venter på Bob

Siden byggmester Bob alias herr Gravmaskinfører fortsetter å glimre med sitt fravær og jeg av den grunn ikke kan underholde dere med hull i bakken, tenkte jeg at jeg heller skulle vise fram hvorfor vi trenger besøk av Bob.

Nedriving av garasje påbegynt.

Fram til nå har vi nemlig vært de heldige eiere av en aluminiumsgarasje. Ryktene har gått om at dette var en ekspropriasjonsgarasje, men det viser seg at disse ryktene er feil. Til tross for at kommunen faktisk har overtatt en del av tomta vår. Neida, garasjen ble i sin tid egenhendig kjøpt av min tante med midlertidig tillatelse til å sette den opp på tomta.

Enkel oppbygging og enkel nedriving.

 
Jeg er litt usikker på hva slags bil denne garasjen egentlig var beregnet på. Det har vært klin umulig å åpne ei bildør skikkelig så lenge bilen har stått inne i garasjen. Og Mannen (ikke jeg altså, men Mannen!) har iallefall knust minst ett sidespeil i forsøket på å rygge inn.

Garasje gone.

 
Men nå er altså den midlertidig oppsatte garasjen historie og en ny permanent garasje forhåpentligvis om ikke alt for lenge på plass. Hvis bare Bob kunne tenke seg å overholde en avtale. BOB! BOOOOOB!!
 

Og jammen dukket det ikke opp et sjarmerende og ukjent gjerde som vi adri har sett før. Et strøk maling der så...

Vidundermiddel

Vi skulle kjøre langt. Og lengre enn langt. Og med en 12-åring som klager over at hun til tider blir både kvalm og uvel av bilkjøring, måtte vi ta visse hensyn. Vi har riktignok aldri opplevd at hun har blitt virkelig bilsyk, bortsett fra én gang da hun var ganske så liten, men det er iallefall en episode hun ikke har glemt selv. Derfor, som de gode foreldre vi er, gikk vi på apoteket for å kjøpe reisesyketabletter. Nå viste det seg imidlertid at den type reisetabletter man kunne få kjøpt tidligere, var tatt tilbake for å merkes om (for muligens å bli reseptbelagt?), så det eneste apoteket kunne tilby var ingefærkapsler. Humbug, sa Mannen, selv om Heidi ikke var helt enig i det. Hun vet fra før av at ingefær (og kanel?) kan hjelpe mot kvalme.

Men uten alternativer, ble det til at vi kjøpte kapslene. Og siden sjøsyke aldri har vært noe problem, ble de ikke funnet fram før vi nærmet oss land i Kiel. Men da så til gjengjeld 12-åringen storøyd på de digre kapslene og gjorde et tappert forsøk på å svelge én. Det gikk ikke, hun fikk det absolutt ikke til. Men virkningen derimot lot ikke vente på seg. Spesielt ikke da hun fikk vite at hun måtte ta to kapsler hver fjerde time.

Vi har ikke hørt et knyst om verken kvalme eller uggenhet på hele ferien. Og vi har, som tidligere nevt, kjørt over 300 mil. Så jeg er veldig imponert over effekten av middelet. Hold bare én kapsel i munnen i to sekunder. Spytt den ut og du er kurert for bilsyke for alltid!

Digre, grønne ingefærkapsler. Med langtidseffekt.

Vroom, VRRROOOOM

I dag har byen vært fylt av henholdsvis bråk/musikk, alt etter hvem du spør. Jeg tilhører den første kategorien mens Mannen er blant dem som nærmest synger med.

4. juli har blitt et begrep omtrent på linje med 17. mai her i byen (OK, litt overdrevet). Og jammen meg trekker det nesten like mye folk. Nå synes jeg fortsatt amerikanske biler for det meste er store, stygge og unødvendige. Etter min mening er biler finest når de er nye, komfortable og praktiske. Eller fra før ca. 1940. Men samtidig er det ålreit å se at folk setter pris på de gamle bilene sine og virkelig steller pent med dem. Da kan til og med Heidi kikke litt på krom og blank lakk.

Familie på fellesbeundring av amerikanske biler.

Et lite utvalg av dagens bråkebøtter.

En av de få bilene Heidi falt for i dag. Først og fremst på grunn av størrelsen. Bilen er en Nash Metropolitan fra 50-60-tallet, halvparten så stor som de andre amerikanerne. Så ble den også bygget i England...

Om å føle seg velkommen

Jeg skal ikke skryte av å ha en veldig luksuriøs bil, selv om den har Elegance i navnet. Men jeg føler meg uansett ganske velkommen når jeg setter nøkkelen i tenningen om morgenen og får opp denne meldingen på skjermen:

Welcome on board, ready for take off!

Hvorfor kjøre Skoda når man kan gå, da?

Og JA! Jeg har hørt den før.... Og bryr meg ikke noe om det når dere sier det så! Så det så!

Vel, i går foretok jeg min første ordentlige kjøretur med den nye bilen MIN! Og innrømmer litt motvillig at tantefaktene fortsatt sitter litt i. Men etter en sånn 10-12-20 turer til, så begynner de nok å forsvinne. Det som verre er, er at jeg plutselig har fått en fot og en arm for mye. For hva gjør jeg med høyrehånda når jeg først har startet bilen og så satt den i gir? Holder den på rattet? Hele tiden? Og så dette venstrebeinet da. Som plutselig er blitt totalt arbeidsløst. Og som innimellom, helt av seg selv, begynner å kave etter en kløtsj som ikke er der. Det blir morsomt den dagen den finner ut at den kan bruke bremsen som et kløtsjsubstitutt. Da blir det bråstopp da, og trolig et mindre hyggelig møte med bilen som måtte ligge bak. 

Skoda i dagslys. Forsatt blåskjær, men ikke fullt så blå som i nattemørket.

Og for å glede Mannen (som av en eller annen grunn virker som er mer stolt enn meg over bilen, til tross for at det er MIN bil), skal jeg legge ut noen spesifikasjoner om bilen. Og siden dette ikke er mitt fagområde, regner jeg med at det kan komme visse korrigeringer fra Mannen etterhvert.

Bilen er altså en Skoda Octavia Elegance. Den har 1,4 liters turbomotor med direkte innsprøytning, 7 trinns automatkasse og 122 hk. Fargen er aqua blue metallic. I tillegg er det avtagbart tilhengerfeste, ryggesensor, multifunksjonsratt og diverse elektriske nødvendigheter. Samt en veldig kjekk greie som gjør at vi kan koble mp3-spilleren direkte til stereoanlegget.

...min, min, MIN!!

Endelig har bilen min kommet hjem! Én måned etter at vi bestemte oss for å kjøpe den, var den omsider klar og Mannen hentet den i dag. Med streng beskjed om å kjøre ytterst forsiktig.

I kveld har vi hatt den første prøveturen. Det vil si, Heidi har sittet tantete på passasjersiden, sterkt bekymret for om hun noen gang tør å kjøre bilen. Den er tross alt HELT ny, har automat og helt nye og ukjente knapper. Men siden den nå en gang liksom er min, så skal vi nok våge oss ut i det. Eller min og min... Det er familiebilen den skal fungere som, men siden den nå er registrert på meg... Jo, MIN!

I mørket er alle skodaer blå! Jeg tror den egentlig er litt mer sølvaktig enn den ser ut her. Vi får se når det blir lyst i morgen. Kanskje jeg får meg en overraskelse?

Jeg har iallefall aldri hatt en bil med 7 gir før.

Mulig bilforhandleren vet at jeg elsker tulipaner? For man får nemlig blomster når man kjøper seg bil. Selv om jeg må innrømme at Mannen fikk en adskillig flottere bukett da han kjøpte en 3000-kroners Volvo for et par år siden.

Bil nr. 2

Jeg har tidligere nevnt at vi har kjøpt oss ny bil. (En bil som forøvrig bør stå på gårdsplassen min i løpet av neste uke. Ellers...!) Det jeg ikke har fortalt, er at vi faktisk har kjøpt oss to (2) biler. Jeg har bare prøvd å fortrenge den andre bilen så lenge som mulig. Den har nemlig vært et hett diskusjonstema her i huset i lange tider. Mannen ville ha, Heidi ikke. 

Jeg har lenge visst om Mannens forkjærlighet for amerikanske biler (at vi derimot hadde vært sammen i over ett år før jeg i det hele visste om hans store bilinteresse generelt, vet jeg ikke om skal stå på hans eller min regning). Jeg derimot, avskyr dem, de amerikanske bilene altså. Jeg synes de stort sett er store, bråkete og - stygge. Men så er det det da, at når det gjelder menns våte drømmer... Nå står iallefall bilen her og opptar store deler av innkjørselen, det er rett og slett umulig å overse den lenger. Og jeg er slett ikke sikker på om jeg hadde blitt valget hvis jeg hadde stilt ultimatumet meg eller bilen. (Jeg har vel forøvrig sikkert stilt det ultimatumet i opphetede diskusjoner, men når man har en mann som er som Ole Brumm, så...)

Chevrolet Tahoe sett forfra -

og delvis bakfra.

Noen menn ønsker seg snertne sportsbiler, andre ønsker seg svære dråg. Eller som Mannen sier: Det man ikke har i buksa, har man i garasjen...

Ny bil

Årets siste dag og jeg har sikkert en haug med innlegg jeg har behov for å komme ut med. Men det får vi ta etter hvert. Nå skal jeg begynne med den siste viktige avgjørelsen som ble tatt i 2009. Vi har nemlig kjøpt oss ny bil!

Behovet for ny bil har egentlig ligget der en stund. For selv om jeg på mange måter føler at vår nåværende bil egentlig er ganske ny, har jeg begynt å innse at en 16 år gammel bil som vi har hatt i rundt 10 år slett ikke kan være ny. Og derfor har bildiskusjonen pågått en stund.

Mannen har hatt klare meninger om hvilke egenskaper en ny bil skulle ha: Automat, firehjulsdrift og diesel. Heidis meninger er litt mer diffuse, men går på sikkerhet og at det skal være stasjonsvogn. Og at de bakerste sidevinduene ikke skal være for små! (Veldig mange nye biler har designmessig små bakvinduer. Det liker vi IKKE!) Komboen automat, firehjulsdrift og diesel viste seg å være litt kinkig å få tak, så vi havnet på Subaru Forester med to av de valgte kriterier pluss bensin. Og nå i romjulen dro vi for å se på den utvalgte.

Det Heidi ikke visste, var at Mannen samtidig hadde avtalt at vi skulle komme og kikke på en Skoda Octavia. Noe som førte til høylytte protester. For Skoda, nei det skulle vi ikke ha! (Og jeg skal la vær å nevne noe særlig om forrige se-på-Skoda-seanse som førte til at vi ikke kommuniserte med hverandre på en stund...). Nå er det forsåvidt ikke noe ukjent for meg at Mannen har en viss forkjærlighet for Skoda. På begynnelsen av 90-tallet hadde vi en Skoda 120 ls 1978-modell i vår besittelse, en arv etter Mannens bestefar. Den så omtrent sånn ut:

Bare tenk deg denne med seks ekstra bøttelykter foran. Stilig? Heidi syntes ikke det...

Foresteren ble prøvekjørt og vi likte det vi kjente. Det som gjorde vondt, var de godt over 400 000,- bilen kostet. Men vi var egentlig innstilt på å ta kostnadene. Det finnes jo adskillig dyrere biler. Og så dro vi for å se på Skodaen...

Tenk deg en unge som begynner å kjede seg i en butikk. Som står litt surmulende og sparker med beina mens foreldrene må gjøre enda et innkjøp. Der har du vel omtrent meg. Jeg syntes bilen så kjedelig ut og det tok en evighet før vi fikk hjelp i butikken. Men så skulle vi prøvekjøre. Og vi falt begge to. Bilen har verken firehjulsdrift eller diesel, men en nydelig sju-trinns automatkasse som lystret som bare det. Og noe mer utstyr enn det Subaruen hadde. Og ikke minst, den kostet mer enn 100 000,- mindre! Så, i skrivende stund, har vi blitt de forhåpentligvis stolte(?) eiere av en demokjørt 2009-modell Skoda Octavia med 5000 km på baken! Og hvis du vil lese en test av bilen, kan du gjøre det her.

Jeg vil bare understreke, sånn at jeg har det svart på hvitt (eller hvilken som helst farge jeg kunne finne på å ha på bloggen) at dette er HEIDIS bil. Mannen har planer om å kjøpe seg et eller annet annet ræl. Og Heidi sliter bare ørlite med at vi igjen har en Skoda...