Sweet sixteen

Allerede i første innlegget jeg skriver etter innlegget der jeg lovte å (kanskje) aldri mer blogge om tid som flyr, bryter jeg løftet mitt. For her snakker vi om tid som VIRKELIG har flydd. Når yngstebarnet ditt, babyen din fyller 16 år, det er da du skjønner alvoret. Eller alvor og alvor, livets gang er vel et riktigere ord.

Lita og tannlaus, men frekk som få...

Interessen for kosmetikk og egenpleie kom tidlig.

En 16-åring som får gaver og frokost på senga, er ikke nødvendigvis helt klar for fotografering.

Men når man har begynt på selskapsforberedelsene, kan man aller nødigst la seg avfotografere.

Og mor har i dag laget pavlova for første gang. Sånn helt passe vellykket.

Pikebarnet er selvfølgelig blitt behørig feiret. Så voldsomt at far nå ligger helt utslått og "hviler" på sofaen. 

Plutselig! - to og en halv måned senere...

OK, vi snakker nå mars og livet fortsetter tydeligvis på high speed uten at jeg helt klarer å følge med. Det er mandager og fredager som gjelder, dagene innimellom tror jeg har opphørt å eksistere. Jeg har dessuten sånn ca. siden bursdagen min i august innbilt meg at jeg er ett år eldre enn jeg er. Noe som i seg sjøl er krise når man nærmer seg en periode i livet der kvinnens alder er unevnelig. Men kanskje det er her hele forklaringa ligger? Jeg haster mot min neste bursdag sånn at jeg skal bli à jour og når jeg fyller år neste gang, faller alt på plass og jeg er tilstede i tilværelsen. Uten nødvendigvis å ha fullført et kurs i mindfullness (se rosinen, føl rosinen, smak rosinen, vær tilstede mens du spiser rosinen...) Men seriøst, dette skal (kanskje) bli det siste innlegget som omhandler tid som flyr og mennesker (meg) som ikke klarer å henge med. (Men jeg lover, jeg skal aldri slutte å skrive om prokrastinering...)

Nå er det vår, vår er en ny start. For oss som verken har laget, begynt på (eller brutt) nyttårsløfter, er det på tide å sette i gang nå. Jeg jobber med saken...

Årets første hestehov. Et sikkert tegn. Gir alltid lykkefølelse.