25.10.15

Innreise, utreise - og andre problemer

OK, navnefest er overstått og vi er tilbake i New York. Sånn bloggmessig, altså.

Alle som har reist til USA veit at det ikke er helt bare bare. En kollega som har vært både i USA og Kina, kunne fortelle at innreise til Kina gikk vesentlig lettere enn innreise til USA og at den jevne amerikaner er en smule flau over hvordan turister blir tatt i mot i landet deres. Men regler er regler og man gjør jo det som må gjøres. Så elektronisk skjema fylles ut etter beste evne og man bekrefter at man er et hederlig menneske uten skumle baktanker. Og etter å ha betalt inn et bestemt beløp, får man bekreftelsen:


Dette gjaldt da tenåringen og meg. Mannen derimot, han kunne ikke søke om innreise uten visum. Siden han i et par perioder har hatt utenrikstjeneste, ble han anbefalt å søke ordinært turistvisum. Dette var til dels mer omfattende. Men etter et par dager med frustrasjon og verbale kraftuttrykk, ble søknaden sendt. Og vi lente oss tilbake og regnet med at alt nå var klart og i orden. 

Men tiden gikk og Mannen fikk aldri noen bekreftelse på at visumsøknaden var godkjent. Han tok derfor kontakt med den amerikanske ambassaden. Og fikk bekreftet at joda, søknaden var mottatt, men det manglet ni (9) øre på betalingen! Vel, etter en omstendelig prosess fikk vi betalt inn beløpet vi skyldte og Mannen fikk bekreftet at han kunne komme på intervju 1. oktober. Problemet var bare det at 1. oktober var datoen før dagen vi skulle reise hjem fra New York...

Nå kom vi oss til New York i tide, så det meste kan ordnes bare man står på litt. Og flyreisa gikk jo greit, det har jeg allerede skrevet om. Og så hadde vi heldigvis bestilt hentebil på flyplassen da vi ankom... Eller? (Fortsettelse følger)

18.10.15

Navnefest

Da jeg fikk barn for (hjelpes meg) snart 27 år siden, tror jeg flertallet valgte å døpe barna sine. Som knapt 20-åring tror jeg ikke at jeg tenkte på noe annet alternativ, visste vel knapt at noe annet fantes. Mannen, som noen år tidligere hadde valgt å ikke konfirmere seg, var muligens inne på tanken om å la være, men nå ble det kirkelig dåp for den førstefødte. Og den andre- og tredjefødte. 

Det er litt annerledes nå. Nå er det stadig flere som velger alternativer til dåp og i dag har jeg for første gang overvært en humanistisk navnefest. En absolutt flott og høytidelig markering, som jeg uten tvil kunne ha valgt selv hvis jeg skulle ha valgt om igjen. I dag var det mitt yngste barnebarn som ble feiret i en verdig seremoni.

Mor og datter (evt. datter og barnebarn)

Henriette har stort sett tatt dagen med stoisk ro.

Ingen stor forskjell på et navnefestgavebord i forhold til et dåpsgavebord.

Til og med kakebordet er til forveksling likt dåpskakebordet.

Selveste kaken!

Far, mor og Henriette.  

12.10.15

Om å fly

Jeg er ikke veldig glad i å fly. Jeg var ganske voksen første gang jeg plasserte meg i et flysete, fast bestemt på å ikke være redd før jeg visste hva jeg snakket om. Første flytur gikk veldig bra (og andre, tredje, osv.), men allikevel vokste en irrasjonell frykt. Å fly er unaturlig. At en tung metallkropp skal holde seg oppe i lufta er naturstridig. Selv om jeg har blitt forklart hvordan oppdrift og vinger og blabla fungerer. Men så kom jeg over en god artikkel om flysikkerhet og risiko som satte mye på plass for meg. Jeg fant ikke akkurat den artikkelen da jeg lette nå, men det ligger mange gode sikkerhetsforklaringer ute på nett (og noen dårlige!). Men det jeg husker best fra artikkelen jeg leste for noen år siden (skal linke til den hvis jeg finner den igjen), var overlevelsesprosenten. Og det var høye tall! Og uten at jeg nå husker det korrekt, så var det noe sånt som over 90% sjanse for å overleve en flystyrt. Til og med om et fly skulle eksplodere var det noe sånt som over 50% sjanse for å overleve. 

Til tross for at artikkelen hjalp ganske mye, har frykten for lange flyturer sittet i. Tre timer er greit, åtte timer høres litt mer uoverkommelig ut. Derfor kviet jeg meg lenge for å bestille tur til New York. Men så var det nå sånn at Mannen lovte tenåringen at New York-tur skulle det bli. Mulig på grunn av et veddemål han tapte(?). Så da når sommerferien 2015 forsvant i andre gjøremål enn ferie og reise, ble det bestemt at høstferien - det var New York-tid!

Nå har jeg en kollega som har en viss aversjon mot Norwegian (ironisk nok var det SAS som for ei drøy uke siden gjorde at han fikk et døgn ekstra i Tromsø...), men reisebyrået anbefalte på det varmeste Dreamliner som framkomstmiddel. Og Dreamliner det ble!

Dreamliner er det største flyet jeg har vært inne i. Motorene var store som hus!

Vi ble for så vidt forespeilet at Dreamliner skulle ha bedre seter og bedre plass enn andre fly, selv på økonomiklasse. Det kan jeg på det sterkeste avvise. Setene var akkurat så brede og akkurat så langt unna setet foran som i andre fly. Men det var ni seter i bredden, da, så flyet i seg sjøl var jo betraktelig bredere...

Familien Glum snart klare til take off!

Men underholdningspakka som satt i seteryggen foran hvert sete, var til å leve med. Mange filmer, (også ganske nye), serier, musikk og spill som definitivt gjorde at åtte timers flytur var levelig. Personlig ble jeg veldig fascinert av programmet som gjorde at man kunne følge flygningen via egen skjerm (mulig at dette også eksisterer på andre fly, men jeg har ikke opplevd det før!)

Et fly er et fly.

Mange skjermtroll. Bestilling av snacks etc. og til og med betaling ble foretatt på egen skjerm.

Av en eller annen grunn grudde jeg meg aldri til denne flyturen. Og med god grunn! Kun én gang i løpet av den til sammen nesten 16 timer lange flyturen (bortsett fra ved take off og landing) kom varsel om at man måtte feste setebeltet. Turbulensen som da evt. skulle være, merket vi knapt. Det ble aldri kaldt i flyet, som som jeg har opplevd på de fleste andre (kortere) flyturer. Det skal visstnok også være mindre støy i Dreamlineren i forhold til andre fly. Det merket jeg ikke noe til. Flylyd er flylyd. Hvis jeg skulle komme med et ønske til Norwegian, så måtte det være at de tekstet filmene sine (om så bare på engelsk). Som sagt, flylyd er flylyd, det overdøver filmlyd.

Og forresten, jeg har fortsatt aldri benyttet meg av toalettilbudet på et fly, hadde trodd jeg måtte ta jomfruturen denne gangen...

Edit: Og her er lenke til flyartikkelen! Takk til Mannen som fant den igjen! (Og jeg var ikke helt på jordet da jeg gjenga tallene.)

4.10.15

New York!

Been there, done that!




OK, skal lage et ordentlig innlegg om det neste uke!

Hilsen Heidi, som er på vei ut av jetlaget

25.9.15

Disse fine små!

Det har blitt litt for lite barnebarnsoppdateringer her på bloggen! Det blir litt sånn når de fleste av bildene man mottar, kommer på snap og når man sjøl er sammen med de søte små, er man mer opptatt med å se beundrende på dem ennå ta bilder. Men tida går, og jammen gror ikke nurkene til.

Hedwig begynner å nærme seg 10 måneder. Aktiv, "skravlete" og nysgjerrig. Et av hennes daglige gjøremål er å hjelpe til med å rydde på kjøkkenet:

Og når man først rydder, skal det gjøres skikkelig!

Henriette er snart 3 måneder. Jeg tror hun er i gang med gymnastiske øvelser som å snurre rundt...

Og smile kan hun iallfall! Bestefar dro sikkert en god vits!



20.9.15

Skikkelig godbok!


Jeg har en tendens til å falle for spennende og handlingsmettede bøker, gjerne i ungdomssjangeren. Det er ikke veldig ofte at jeg leser såkalte feelgood-bøker. Heldigvis ble jeg overtalt til å lese denne!

Boken tar utgangspunkt i brevveksling mellom unge, svenske Sara Lindquist og 65 år gamle Amy Harris fra Broken Wheel i Iowa. Deres felles interesse for bøker skaper et godt vennskap og Sara blir invitert over til USA for å besøke Amy. Det er bare det at når Sara ankommer Broken Wheel er Amy død.

Boken handler om vennskap, kjærlighet til bøker, kjærlighet mellom mennesker, en bokhandel og hvordan en hel liten by anstrenger seg for at den svenske turisten skal føle seg velkommen. Saras tilstedeværelse endrer både byen og Saras eget liv for alltid. 

Dette er rett og slett en søt og sjarmerende debutbok av svenske Katarina Bivald.

13.9.15

I valgomatenes vold!

At jeg har klare sosialistiske tendenser er det ingen tvil om, men at jeg skulle ha SÅ klare sosialistiske tendenser, det kom litt overraskende på meg... 


Nå skal man selvfølgelig ikke stole blindt på valgomatene, men en viss retningssnor gir de jo. At jeg ikke kommer til å stemme blått, blåblått eller brunt i morgen kan jeg garantere. Men jeg vil si at det er like tvilsomt at jeg kommer til å putte Rødt sin valgseddel i urnen. Så hvem kommer jeg da til å stemme på? Se, det har jeg i skrivende stund fortsatt ingen anelse om...

Heidi - valgforvirret

6.9.15

Opp, opp, opp!

OK, topptur står på nyttårsforsettlista og jeg har selvfølgelig hatt intensjoner om å gjennomføre det i år. Jeg har bare ikke visst når, hvor og hvordan. Eller, jeg veit jo hvordan... Men så langt i år hadde det altså ikke blitt til noe. Helt til ei venninne sendte ei melding på fredag og lurte på om jeg var klar for Bjønnåsen. Ja, jo, hvorfor ikke? Rask googling viste at veien opp til Bjønnåsen var drøyt 3 km lang. Trodde jeg. Men nei, det var ikke den veien vi skulle gå! Vi skulle gå ei rute som var kortere og derfor følgelig også desto brattere!

Vel, min noe sprekere venninne hadde litt av et sytende og andpustent drog å dra på på oppturen. Men droget er sta og droget kom seg opp til slutt! Og turen ned gikk adskillig lettere med kun ett nestenfall samt en skikkelig lårmuskelstrekk på slutten.

På rett vei!

Rett opp der og rundt en knaus, så er vi framme! Sa venninnen. Vel, vi var iallfall over halvveis...

Litt historisk info.

Den adskillig sprekere venninnen har kamera - burde hatt lur...

Har man kommet seg opp, kommer man seg også ned. På et vis. Det må man jo bare...

30.8.15

Altså

- hvis dere ber mannen - eller et annet familiemedlem - om å ta med søpla ut når de går, skjønner de da automatisk at søpla skal i søpledunken og ikke bare ha seg en luftetur på terrassen?

En lykkelig pose med matavfall som har fått lov til å tilbringe en hel dag alene ute på terrassen! Hyggelig å bli ønsket velkommen hjem uansett, da...

23.8.15

Josh og Donald

Amerikanerne er et merkelig folkeferd, det er vel ikke noe å diskutere en gang. At en mann som Donald Trump ønsker å bli president, er bare å forvente. At han faktisk har tilhengere som mener at han BØR bli president - vel, det sier ganske mye om en del av menneskene over there. 

Josh Groban har stemmerett. Jeg vet ikke hvem han kommer til å stemme på når den tid kommer. Men jeg tror ganske sikkert at jeg vet hvem han IKKE kommer til å gi sin stemme...

16.8.15

Sterke inntrykk - og berettiget sinne

Endelig ser det ut til at sommeren har kommet og en av helgens planlagte aktiviteter var opprinnelig skogtur. Men en kranglete ekstremitet (også kalt vond fot) satte en midlertidig en stopper for slike fysiske utskeielser. I stedet gjorde vi noe viktig. Noe som berørte og opprørte oss. Vi besøkte 22. juli-senteret. 


Det er en stillferdig utstilling. Lokalene er rå. Plansjer og bilder forteller minutt for minutt hva som skjedde. Videoinstallasjon med intervju av vitner og videoopptak fra da han, som aldri mer bør nevnes, parkerte bilen med bomben.  


Den sterkeste opplevelsen for meg var å gå inn i rommet med portrettene av alle disse unge menneskene som måtte bøte med livet denne forferdelige dagen.

9.8.15

Været og sånn

Jeg tror jeg har relativt mange med meg når jeg påstår at sommerværet i år, det har vært - vel - ganske ræva! Det har blåst, det har regna og det har liksom aldri blitt ordentlig, ordentlig varmt. Seriøst, jeg gikk en tur i midten av juli - en av de pene dagene - og kjente det kalde draget i lufta. Det draget som man helst ikke bør kjenne før langt ut i august, kanskje ikke før i september! Nå er ikke jeg et sånt veldig solhungrig menneske, men jeg tror de fleste personer har behov for litt varme, lys og stabilitet om sommeren. Det hjelper ikke at Meterologisk institutt går ut og sier at temperaturen kun har vært 0,5 grader (eller noe sånt) lavere enn NORMALEN, men hva pokker er normalen? Og så har vi de stadige avisoverskriftene: Nyt finværet, det vil ikke vare eller Ingen utsikter til sommervær med det første eller Neste uke kommer sommeren!, men så kom den visst ikke allikevel.

Nå ble vi grundig bortskjemt i fjor, selv om fjorårssommeren var mer sånn som jeg husker barndommens sommere. Trolig er det selvbedrag. Men nå husker jeg sommere som har vært ganske så like årets sommer også, der vi for eksempel aldri fikk olja utebenken fordi det aldri ble tørt nok. Men det er definitivt én ting til vi har blitt snytt for i år, som vi iallfall har hatt de par-tre siste årene, nemlig påskesommeren! En periode i mars/april som har hatt tilnærma sommerlige temperaturer og som har gjort at grillsesong og hageliv har startet ekstra tidlig (og som for det meste har gitt oss falske forhåpninger). Det hjelper ikke at påsken var tidlig i år, perioden kom uansett ikke.

Men, det er iallfall én positiv ting oppi alt elendet: På denne tiden i fjor, midt i alt strålende sommervær, begynte folk å gnåle om at det var høst! August er ikke høst, august er fortsatt sommer! Og jeg kan tenke meg at grunnen til at jeg knapt har hørt ordet høst så langt denne måneden, er at folk fortsatt håper og venter på, at vi iallfall skal få ei fin og varm uke før vi begynner å forberede oss til jul!

Juli i fjor, Heidi sitter ute på terrassen i strålende vær.

Slutten av juni i år, Heidi og Mannen på strålende konsert i ikke så strålende vær. 
Var SÅ glad for at jeg hadde tatt med meg vinterkåpa på tur!

2.8.15

Det beste til slutt?

Ok, ferien kryper seg hastig mot slutten. Det er med litt sånn blandede følelser jeg forbereder meg til jobb i morgen. For sommeren har jo egentlig ikke begynt ennå, har den vel? Altså, nå er det jo sommer i minst én måned til, men den har liksom ikke helt kommet ordentlig i gang for det! Og dessuten så det er liksom ikke helt sånn fri da. Men på den annen side, vi har faktisk sommertid på jobben. Og det skal jeg nå passe på å benytte meg av i det som sikkert blir en super august!. Det er rein luksus å kunne gå hjem fra jobb klokka tre (under forutsetning at man klarer å være på jobb innen klokka åtte om morgenen, da...)

Men altså, det beste til slutt: Man har jo bursdag i dag! Og siden dagen ble feiret med familien i går, har dagen i dag vært særdeles avslappende, hvor jeg omtrent ikke har behøvd å løfte en finger. Frokost med rester fra i går, snill og oppvartende mann, hjemhentet pizza, kakerester, ryddig hus, sjokolade vi glemte å sette fram. Også (enda flere) gaver, da!

Jeg har flere ganger nevnt at Mannen legger stor prestisje i å kjøpe gaver til meg. Det tar liksom helt av og hadde han fått frie tømmer, hadde han trolig tømt sparekontoen for lengst! Og det er ikke akkurat målet mitt. I år sleit han litt med å finne det han ønsket og ba om et ekstra tips. Jeg sa at smykker er jo greit og sendte han et dårlig bilde fra et butikkvindu jeg hadde tatt på en kveldsrunde med bikkja. Det verken han eller jeg var klar over, og som heller ikke kommer klart fram på bildet jeg sendte ham, var at dette var smykker av Ole Lynggaard (uten at jeg egentlig er overbevist om at Mannen hadde reagert om han hadde hørt navnet heller...). Men uansett, Mannen drar til gullsmedforretningen, plukker seg ut TO smykker han syntes var "greie nok" og får først greie på prisen i det han skal betale! Han sier sjøl at han gjorde sitt beste for å holde maska da han dro kortet. For å si det sånn, det ble en veldig dyr "ekstragave" til fruen i år! Og han skal være glad for at det var smykker fra den relativt "rimelige" serien Forest av Ole Lynggaard jeg hadde sett meg ut, andre Lynggaard-smykker er enda mye dyrere!

Mannens "greie" ekstragave! Jeg synes smykkene er - unnskyld uttrykket - dritfine!

Det som muligens skulle være hovedgaven - turkise Converse og Escada-parfyme.

Gaven Mannen trolig er mest fornøyd med - en japansk sag! 



26.7.15

Ferieventing

Når jeg en gang skal se tilbake på ferien sommeren 2015, så er det ikke først og fremst været jeg kommer til å huske (det er uansett ikke særlig minneverdig). Nei, det jeg kommer til å huske, er ventingen! Først på tenåringen som skulle komme hjem fra sin første singeltur til England, deretter på Mannen som trolig nettopp i skrivende øyeblikk har landet på Gardermoen etter noen dagers vandring i Nederland. Som tidligere nevnt, så er det ikke akkurat synd på meg og jeg har fortsatt ei hel ferieuke igjen, men det er det at denne ventingen gjør meg særdeles uproduktiv. Joda, jeg har lest bøker, sett både filmer og serier og til og med gjort ferdig et håndarbeid og det er jo absolutt sånne ting en ferie gjerne må inneholde. Men allikevel, jeg kjenner at jeg nesten blir stressa av å ikke ha et mål og mening med ferien. Kanskje det rett og slett skyldes dårlig planlegging fra min side, kanskje jeg er bortskjemt etter mange år med fine og opplevelsesrike sommerferier. Kanskje jeg nå rett og slett skal sette meg ned og planlegge hva denne siste ferieuka mi skal inneholde? Det skal jeg gjøre. Bare Mannen har kommet hjem...

Mannen har til og med fått pynt til uniformen sin på grunn av vandring i Nederland (også kalt Nijmegen-marsjen...)

19.7.15

Bokanbefalinger!

Sommer er uten tvil lesetid, iallfall en sommer som denne. Nå er ikke jeg av typen som pløyer gjennom et ukjent antall bøker på kort tid, men når ei bok først treffer, kan det gå ganske radig.


Karin Fossum skuffer aldri! Jeg tror ikke jeg har lest én dårlig bok av henne. Hun har en egen evne til å bygge opp stemninger og hun lar alltid det utenkelige skje. Man blir kjent med personer og selv om man vet at det verste kommer til å hende, sitter man og håper på at det ikke skal skje allikevel. Helvetesilden begynner med drap på en mor og en sønn og gjennom tilbakeblikk får vi historien som forklarer hvordan det kunne ende slik.


Hva gjør man når ens egen sønn blir beskyldt for drap på en klassekamerat? Og når det i tillegg er far som i første omgang leder etterforskningen på drapet? Dette er et rettsaksdrama hvor mye av handlingen foregår i rettsalen, men vi blir også vitne til en familie som faller sammen på grunn av det pågående dramaet. Hva skal egentlig til for at noen skal bli tiltalt? Hvor mye bevis må man ha for at noen skal bli dømt? Og Jacob er vel uskyldig, er han ikke? Eller?

Nå skal det sies at jeg elsker jeg rettsaksdramaer (og jeg kom akkurat på at det er lenge siden jeg har lest noe av John Grisham...). Men dette er rett og slett knallgod krim, hvor vi muligens både ledes og villledes framover i historien, irriterer oss over ubetenksomme (eller bevisste) handlinger og ikke minst - iallfall for en nordmann - sjokkeres over at en 14-åring kan stilles for retten som en voksen!

12.7.15

Ferietid!

Sånn, da er man godt og vel uoffisielt i gang med ferien. Offisielt begynner den egentlig først i morgen. Og i år må jeg si at jeg er blant dem som heier på hjemmeferie!

Nå skal det ikke påstås at det er helt frivillig, men når både Mannen og tenåringsdatteren har lagt planer som ikke inkluderer meg, så blir det sånn i år. Og i den sammenheng bør nevnes at vi har relativt store og felles planer til høsten, så direkte synd på meg er det ikke. Selv om det må innrømmes at jeg i korte øyeblikk har følt meg en smule både snytt og snurt. Men bikkja og jeg skal holde fortet, vi! Gå lange turer, spise bare sunn og god mat, fråtse i filmer, serier og bøker. Strikke litt, rydde litt, planlegge litt. Og sikkert få til en liten opplevelse hist og her. Dette skal bli så bra! Og kanskje akkurat det man trenger i år!

Bikkja og meg mot røkla!

5.7.15

Her går det unna!

For nøyaktig sju måneder siden i dag, ble Mannen og jeg besteforeldre for første gang. Men allerede på det tidspunktet visste vi at det ikke var det eneste barnebarnet vi skulle få. For på selveste farsdagen avslørte mellomste datter seg selv. Hun satt nemlig bare å pirket i eggerøra. Og hun elsker eggerøra mi! Med én høygravid datter tilstede, slengte Mannen ut en bemerkning som var ment som fleip: Er du smelt på tjukka også? Det var bare det at mellomste datter ikke kunne benekte at det var tilfellet!

Så derfor, 2. juli kom det nye barnebarnet. Og siden vi tydeligvis er en jente-familie, ble det nok en vakker og perfekt liten datterdatter på 3065 g fordelt på 50 cm. Foreløpig er hun navnløs, men jeg har sett navnelista foreldrene jobber etter, så jeg regner med at de snart lander på det perfekte!


Nesten helt ny!

Mor var uforskammet sprek to dager etter fødselen.

To ble raskt til tre...

28.6.15

BRB


Skal bare ha en aldri så liten date med denne karen:

21.6.15

Sokkebonanza

For noen år siden - ganske mange år siden faktisk - da hele kjernefamilien fortsatt bodde samlet, fikk vi etterhvert et økende sokkeproblem. Med fire eksemplarer av hunkjønnet som etterhvert brukte samme størrelse i sokker, samt at flere av disse hunkjønnene, i tillegg til mannen i huset, hadde har en tendens til å vrenge av seg sokker hvor det skal være, ble det ganske umulig å holde en grei oversikt. Dessuten, alle veit jo at vaskemaskiner ELSKER sokker og har en tendens til å forsyne seg med omtrent halvparten av dem. Det var da man kom på den smarte ideen: Vi oppretter en singelsokkskuff!

Singelsokkskuffen.

Intensjonen var god. Skuffen skulle selvfølgelig både jevnlig og på omgang gjennomgås og ryddes, for tanken var at den bare skulle være et midlertidig grep til vi hadde fått orden. Men orden var tydeligvis noe vi aldri fikk, for skuffen besto. Fram til forrige helg. Da var det på tide å ta det endelige oppgjøret!

Alle husets sokker.

Jeg saumfor soveromsgulv, eksisterende parsokkeskuffer, samt vaska klær til den store gullmedaljen. Ikke én sokk i huset skulle slippe unna. Alt ble tømt utover spisestuebordet i en haug som så uoverkommelig ut, og så var det bare å sette i gang parringen. Og for å si det sånn; jeg HATER single, nestenlike, helsvarte sokker!

De ensomme og forlatte

Resultatet ble til slutt at vi satt igjen med 30 single sokker. Disse havnet IKKE tilbake i noen singelskuff, men for rakt ut i søpla. Og noe av det mest positive med ryddinga? Jeg trenger ikke vaske sokker på sånn drøyt ti uker. Det viste seg nemlig at Mannen hadde mer enn 80! par med (nesten)samsvarende sokker!

Nyttårsforsett: 
Ta et oppgjør med singelsokkskuffen: Check!

14.6.15

Sjølberging

Dette vil jeg kalle en aldri så liten suksess! Det virkelig spirer og gror i pallekarmen min. Gulrøtter, reddiker, salat, timian, koriander og sukkererter. Nesten alt sammen trives og vokser, og jeg er daglig ute og beundrer resultatet.

Det er grønt, veldig grønt!

Men altså, ikke alt har vært heeelt vellykka. Jungelagurken min ser ikke ut til å trives. De første jeg planta ut, døde momentant. Trolig på grunn av manglende varme. Disse her ser heller ikke helt bra ut, men de er iallfall litt grønnne enn så lenge.

Det ligner en jungel, jaffal...

Som sagt, så er jeg ute og kikker på grønnsakene mine hver dag. Og det hender jeg tynner ut litt, for det har jeg lest at man skal gjøre. Og i dag var de uttynnede plantene så store at de kunne fungere som mat! Og de gjenværende plantene vil forhåpentligvis vokse seg enda større.

Salat! Ikke hoder ennå, men fullt spiselige blader.

Og reddiker. Av den avlange sorten.

Hilsen fornøyd gartner-Heidi

7.6.15

Der noen ser skrot

- finner andre gull! Med andre ord, det er loppemarkedtid. Eller - det har det vel egentlig allerede vært en stund. Våren er tid for loppemarked og vi har jo allerede begynt på sommeren!

Men uansett, et av Norges aller største loppemarkeder finner sted i Skedsmohallen, i regi av Lillestrøm skolekorps. Og noe i meg dras mot loppemarked. Drømmen er å oppdage verdifulle skatter og fine ting - sånne som man alltid kan lese om i interiørblader. Men enten så finnes aldri sånne skatter på loppemarked, eller så har disse interiørdamene vært ute før meg. Eller så mangler jeg rett og slett genet for gullfynd. Eller kanskje ikke helt - jeg tok en runde rundt alle bordene i dag, og så meg ut noen ubrukte små krukker, noen greie terracottaskåler og noen glass som så ut til å være av god kvalitet. Det er bare det at jeg aldri lærer! På loppemarked må man grabbe tak i ting man liker med én gang. Da jeg begynte på runde nummer to for å plukke med meg tingene jeg hadde sett meg ut - da var de selvsagt borte!

Folk. Mye folk. Flinke skattejegere.

Er det noe gull her, da?

Det ble ingen kjøp på meg i dag, men det forhindrer ikke at jeg kan krysse ut nok et nyttårsforsett!

Heidi - uten loppemarkedgenet

31.5.15

Symaskinisten

Man har symaskin. Man kan etter prinsippet bruke den. Iallfall til å legge opp bukser og sy i knapper. Men sånn ca. der stopper det. For sånne symaskiner har en tendens til å være litt egenrådige. Plutselig roter tråden seg til eller man tråkker litt for hardt på pedalen eller nåla knekker eller... Men så var det det med nyttårsforsetter, da. Og lysten til å beherske maskinen. Samt at noen legger inn et ønske om noe jeg skal lage.

Så da går man vel til innkjøp av noe stoff, da?

At ugler er involvert, skader ikke...

Det aller skumleste er når man skal begynne å klippe i stoffene:

Gjør jeg feil nå, så...

Ready, steady, go!

Være stø på hånda og rolig på foten!

Voilá! Ferdig produkt! Et mykt og lunt babyrede. Det bør ikke finkjemmes i sømmene, men undertegnede er relativt fornøyd med resultatet. Og nyttårsforsettet om å bruke symaskinen til annet enn opplegg og knapper - check!

Men hvorfor syr du babyrede nå da, Heidi? Er ikke barnebarnet ditt et halvt år gammelt allerede?

24.5.15

Det farlige Internettet

Man advares stadig om hvor farlig Internett kan være. Ikke del alt av bilder, ikke del opplysninger om deg sjøl, vær forsiktig med hvem du kommer i kontakt med osv. osv. I dette er det mye både viktig og riktig og dette er selvfølgelig noe man innprenter sine barn. Men nytter det noe særlig? Og hvor farlig er det egentlig?

For kort tid siden slapp husets tenåring bomben. Jo, hun hadde møtt en fyr på nett og nå ville han gjerne komme og hilse på! For å si det sånn, det er mange tanker som raser rundt i et mammahode i en sånn situasjon! Hva er dette, hvem er dette, hvordan skal vi takle det? Og så viste det seg å ikke være så skummelt i det hele tatt. Torsdag denne uka sto verdens hyggeligste, høfligste og ikke minst engelsk gutt ganske så plutselig i stua mi. 

Noen blir litt fortere husvarme enn andre!

Den unge engelskmannen hadde selvfølgelig ordnet seg husvære i Oslo, men etter ei dårlig natt der, tilbød jeg ham heller om å flytte inn til oss. Eller, iallfall "crashe" på sofaen her et par netter. Noe han tydeligvis foretrakk framfor å dele rom med seks russere på vandrerhjem.

Hmm, noen har okkupert sofaen min! Og Mannen sin!
(Nå må vi for svarte få fortgang i oppussingen, sånn at vi kan tilby folk anstendige soveplasser!

Nevnte jeg forresten at fyren jobber som kokk? Og hvor ofte får du en ukjent inn i huset som etter to dager tilbyr seg å lage middag til hele familien?

Hummus- en liten del av maten vi fikk servert, jeg glemte å ta bilde av resten...

Konklusjon: ikke alle på Internett er seriemordere, noen ER faktisk den de gir seg ut for, jeg har fått trimmet en noe skranten og ubrukt engelsk og ikke minst, verden er egentlig ganske liten...