Påkledd

Man kan jo ikke, i anstendighetens navn, la et hus stå der kliss nakent! Derfor har vi fått spesialsydd en lekker drakt til det og vurderer å skaffe flere i andre passende farger. At jeg føler det som om jeg lever i en kokong, får være underordnet. Iallefall så lenge jeg klarer å holde i sjakk den klaustrofobiske følelsen man får når man ikke kan se ut gjennom et eneste vindu i hele huset.

Ikke akkurat Chanel...

Men alle ære til våre godt voksne snekkere. De er gode til å rive og særdeles flinke til å rydde etter seg. Og saumfarer til og med gårdsplassen etter spikre for å forhindre punkterte bildekk. Så får vi bare håpe at de er like gode til å sette opp panel igjen.

To lag panel lagt i sirlige hauger.

At deler av huset er riktig gammelt, finner vi bevis på flere steder. Her isolsjonsmateriale fra 1915:

Avisen Romerike, organ for venstre og arbeiderdemokratene.

Avkledd

Store ting skjer med Heidi-huset for tida. I dag har to staute, GODT voksne karer fra østligere trakter ribbet huset tilbake til slutten av 1800-tallet. Og forsåvidt også første halvdel av 1900-tallet. Og 50-tallet. Sånn ca. 

Disse staute karene kan ikke et kløyve ord norsk, ikke engelsk, men muligens noe spansk. Det kan imidlertid ikke vi, så kommunikasjonen er noe problematisk. De har tilgang til kjøkken og bad og hadde i dag benyttet en godt brukt, nylig tømt blomstervase som sto på kjøkkenbenken som vannmugge. Vi fikset fadesen da vi oppdaget det og ga dem en ordentlig vannmugge istedet. 

Dyret i huset har ikke taklet renoveringsprosjektet like bra og var fullstendig utslitt etter å ha passet på huset for de fremmede inntrengerne hele dagen. Og sluknet som en svamp da de dro i halv sju-tida i kveld. Vi fant det fornuftig å sende henne til rekreasjon hos "storesøster" for en periode.

I løpet av en 6-8-ukers tid vil forhåpentligvis boligen framstå i ny prakt med nytt panel som matcher garasjen (det er sånn vi gjør det her i huset) og nye vinduer rund baut. Og vi kommer til å være noen hundre tusener kroner fattigere.

Gammelt tømmerhus fra slutten av 1800-tallet. Med tydlige merker etter en gammel inngangsdør.

På tide å trekke seg tilbake, John?

I dag har Mannen bursdag. Og når Mannen har bursdag gjør man ting som Mannen har lyst til å gjøre. Dette innbefatter å spise middag på en restaurant som seriøst serverer kinakål med Thousand Island-dressing som tilbehør (Kina-maten forøvrig er ganske OK, iallefall som take away...) og å gå på kino. For å se actionfilm. (Nå foretrekker Mannen EGENTLIG romantiske komedier, men det sitter langt inne å innrømme.)

Dagens film ble dermed den femte i rekka av Die hard-filmene, A good day to die hard. Nå liker jeg Bruce Willis og jeg liker god action. Og da mener jeg GOD action. Dette er ikke spesielt god action. 

Den godeste John McClane reiser til Moskva for å finne sønnen sin som han tror har rotet seg bort i trøbbel. Sønnen jobber derimot for CIA og har som oppdrag å redde ut en russer som tilsynelatende sitter på viktige dokumenter. Men ting er ikke som de først virker og snart er det John & sønn mot røkla. Det er galmannskjøring, eksplosjoner, hele to kvinner på rollelisten og folk skytes ned for fote. Bortsett fra våre helter da, som så vidt får noen skrammer om de får juling, blir beskutt med maskingevær eller stuper ned flere etasjer.

Nei, actionfilmer behøver slett ikke være poetiske eller dype, men de kan vel ha litt handlig? Og ørlite grei dialog? Dette var synd, John.

Våre helter, senior og junior.

Fra og med i dag...

Fortsatt stappfull etter gårsdagens påskebrunsj, samt med mengder av marsipanegg og andre godsaker i magen - og ikke minste med tanke på hvilken dato vi har i dag - erklærer jeg klart og tydelig at fra og med akkurat NÅ! blir det kun sunn mat å finne i Heidi-huset. 

Familiens nye (nye?) slagord blir dermed:

Vi elsker grovt, vi elsker grønt,

med frukt og bær blir det bare skjønt!