Disse fine små!

Det har blitt litt for lite barnebarnsoppdateringer her på bloggen! Det blir litt sånn når de fleste av bildene man mottar, kommer på snap og når man sjøl er sammen med de søte små, er man mer opptatt med å se beundrende på dem ennå ta bilder. Men tida går, og jammen gror ikke nurkene til.

Hedwig begynner å nærme seg 10 måneder. Aktiv, "skravlete" og nysgjerrig. Et av hennes daglige gjøremål er å hjelpe til med å rydde på kjøkkenet:

Og når man først rydder, skal det gjøres skikkelig!

Henriette er snart 3 måneder. Jeg tror hun er i gang med gymnastiske øvelser som å snurre rundt...

Og smile kan hun iallfall! Bestefar dro sikkert en god vits!

Velkommen Hedwig!

De som følger meg på facebook eller Instagram, har selvfølgelig allerede fått med seg nyheten. Og siden det nok for det meste er de samme menneskene som kunne tenkes å ramle innom bloggen, burde det nesten være unødvendig å gjenta det. Men det er så stort og unikt at det må sies igjen:

Jeg har blitt mormor!

En aldeles ny liten Hedwig Ilona!

Det er litt underlig å ta de ordene i munnen sin. Mormor er jo moren min! Og før det, moren til moren min. Nå er det altså jeg som skal bære den tittelen. Helt mentalt forberedt er man kanskje ikke og man føler seg muligens en ørliten smule eldre. Men det er bare å innse at dette er livets gang og forstå at ting går seg til. Men mest av alt er jeg veldig stolt av datteren min og samboeren hennes som har laget dette flunkende nye mennesket som jeg, og mange med meg, skal bli så uendelig glad i!

Mor og datter - datter og datterdatter

Sweet sixteen

Allerede i første innlegget jeg skriver etter innlegget der jeg lovte å (kanskje) aldri mer blogge om tid som flyr, bryter jeg løftet mitt. For her snakker vi om tid som VIRKELIG har flydd. Når yngstebarnet ditt, babyen din fyller 16 år, det er da du skjønner alvoret. Eller alvor og alvor, livets gang er vel et riktigere ord.

Lita og tannlaus, men frekk som få...

Interessen for kosmetikk og egenpleie kom tidlig.

En 16-åring som får gaver og frokost på senga, er ikke nødvendigvis helt klar for fotografering.

Men når man har begynt på selskapsforberedelsene, kan man aller nødigst la seg avfotografere.

Og mor har i dag laget pavlova for første gang. Sånn helt passe vellykket.

Pikebarnet er selvfølgelig blitt behørig feiret. Så voldsomt at far nå ligger helt utslått og "hviler" på sofaen. 

Plutselig! - to og en halv måned senere...

OK, vi snakker nå mars og livet fortsetter tydeligvis på high speed uten at jeg helt klarer å følge med. Det er mandager og fredager som gjelder, dagene innimellom tror jeg har opphørt å eksistere. Jeg har dessuten sånn ca. siden bursdagen min i august innbilt meg at jeg er ett år eldre enn jeg er. Noe som i seg sjøl er krise når man nærmer seg en periode i livet der kvinnens alder er unevnelig. Men kanskje det er her hele forklaringa ligger? Jeg haster mot min neste bursdag sånn at jeg skal bli à jour og når jeg fyller år neste gang, faller alt på plass og jeg er tilstede i tilværelsen. Uten nødvendigvis å ha fullført et kurs i mindfullness (se rosinen, føl rosinen, smak rosinen, vær tilstede mens du spiser rosinen...) Men seriøst, dette skal (kanskje) bli det siste innlegget som omhandler tid som flyr og mennesker (meg) som ikke klarer å henge med. (Men jeg lover, jeg skal aldri slutte å skrive om prokrastinering...)

Nå er det vår, vår er en ny start. For oss som verken har laget, begynt på (eller brutt) nyttårsløfter, er det på tide å sette i gang nå. Jeg jobber med saken...

Årets første hestehov. Et sikkert tegn. Gir alltid lykkefølelse.

Helt fjortis!

Ingen kan vel være mer fjortis enn en helt ekte fjortis!

Gratulerer med dagen, sweet 14!

20 den 13.

På denne fredag den 13. er det temmelig nøyaktig 20 år siden et vakkert pikebarn så verden for første gang. Vel, vakkert og vakkert, det var vel kanskje ikke førsteinntrykket. Dessuten "så verden" kan vel også modifiseres i og med at hun valgte å komme med bakenden først. Men med tiden vil jeg påstå at hun har grodd seg til og blitt et vakkert pikebarn.

Som slett ikke møter verden med bakenden til.

Men har blitt målbevisst, selvdisiplinert og egenrådig.

Og selvfølgelig helt unik.

Gratulerer så mye med 20-årsdagen til verdens beste Ida!

Rosa på ball

Man kan vel ikke si annet enn at man er ganske stolt

og relativt rørt

når man sender en rosakledd 13-åring på juleball!

Epoker og avslutninger

(Foto: Stig Mortensen)

Det nærmer seg slutten på et skoleår. For oss nærmer det seg slutten på en epoke også. Minstejenta er straks ferdig på barneskolen. Og fra høsten av er det ungdomsskolen som står for tur. Vi er definitivt ikke en småbarnsfamilie lenger. 

Jeg må innrømme at jeg kjente et stikk av savn i dag da det på storskjerm ble vist bilder fra da ungene begynte i første klasse. Så små og søte og uskyldige de var! Men du verden så glad og takknemlig jeg er for den store, fine jenta som ungen min har vokst seg til å bli i løpet av disse årene!

Den passer like godt til en 2-åring som en 13-åring!

Sa damen i butikken. 

Jeg synes den passer like godt til en 42-åring. Sa jeg. Og betalte og gikk... (Er det nå jeg skal begynne å bli flau?)

Foran - og bak.

(Kanskje kanskje et framtidig barnebarn kan få låne den litt.)

Fra 12 til 13

Det er én ting jeg har "glemt" å dokumentere midt inne i bloggtåka. Nemlig det at Snart 13 slett ikke er snart 13 lenger, men rett og slett 13. Og dermed tenåring. Med det kan vi vel trygt si at småbarnsperioden er et forlengst tilbakelagt stadium i det Heidiske hjem. Selv om tenåringsnykkene til en viss grad er tilstedeværende, er de ikke særlig utpreget og jeg kan stolt skryte av at jeg (så langt) har en stort sett snill og grei, men dog litt lat 13-åring i huset. Som fortsatt er veldig flink til å fortelle mammaen sin at hun er veldig glad i henne!

Forunderlig nok har min lille guttejente - som da hun var liten aldri lekte med dokker, men elsket dinosaurer - utviklet seg til å bli en særdeles feminin og moteinteressert jente som kan adskillig mer om sminke enn sin mor. Og som, til sin mors frustrasjon, kan bruke timer på å rette ut det fantastiske, krøllete håret sitt for å få en glatt og rett look.

Så, litt på etterskudd bloggmessig, gratulerer med vel overstått dag, jenta mi!

Når er man egentlig for gammel?

Førti er tydeligvis ei magisk grense og i blogglandia er det mange som bekymrer seg for akkurat den grensa. For hvordan skal man kle seg. Og hvordan skal man oppføre seg. Og hjelp, hva gjør man egentlig når man har passert førr?

Jeg har venninner som syntes det var grusomt å måtte begynne å skrive 4 først i alderen sin. Selv var jeg avventende. Akkurat som første gang jeg skulle ut og fly. Jeg kunne jo ikke vite om jeg hadde flyskrekk eller ei før jeg hadde flydd for første gang. I ettertid kan jeg nevne at jo, jeg har et ørlite snev av flyskrekk. Men det å passere førr derimot, var fullstendig smertefritt. Det rare er jo at man fortsetter å være seg selv! Uansett! Selv om jeg gjerne skulle vært litt mer voksen, elegant og fornuftig. Tror jeg...?

I dag har jeg altså bursdag. Og blir 42 (litt patetisk da at jeg går rundt å hevder at jeg er 39, men det har ingen ting med ALDEREN å gjøre. Det kommer av det at 40-årsdagen min ENDA ikke er behørig feiret...). Og hva ønsker en dame på 42 seg? Jo, selvfølgelig en Nintendo DS! Og med en mann som min, så får en dame på 42 en Nintendo DS! Hvorfor må man være 12 for å ha det moro?

Voksenutgaven av DS, Nintendo DSi XL. Og selvfølgelig Flåklypa-spillet. Akkurat noe for en dame på 40+!