One down, three to go!

Det er alltid rart det der med ferie. Tida går både veldig fort og veldig sakte. Og man har på samme tid gjort veldig mye og veldig lite. Allerede forrige mandag begynte jeg å få litt angst for at det snart var over, men i dag, ei uke seinere, klarer jeg å innse at jeg bare har unna gjort 1/4 av ferien. Jeg har altså hele tre uker igjen!

Når det gjelder feriemålene jeg har satt meg, kan jeg vel ikke si at de er helt i rute. Bortsett fra antall sette filmer. Der er jeg allerede i mål. Men, jeg holder forstatt på med den første boka, jeg har bare passert 10 000 skritt to ganger og manualene er brukt kun én økt. (Dårlige) jordbær er fortært én gang og melonen måtte hastespises før den ble dårlig. Så her er det altså stort forbedringspotensiale!

Men, noe vi har da fått gjort:

Vi har vært ute på en aldri så liten skogstur!

Vi KUNNE gått i denne retningen, men vi gikk til venstre i stedet...

Vi har OMSIDER fått olja kjøkkenbenken!

Nyolja og blank! Nå har oljen trukket inn og den er midre blank, men veldig glad! 

Og så har vi malt en mur blå:

Fargen er HELT umulig å gjengi på bilder...

Mannen mente at t-skjorta hans hadde samme farge som veggen. Det stemte selvsagt ikke! Men selv om t-skjorta ligner seg sjøl, ser jo veggen mintgrønn ut her!

Nei, veggen og t-skjorta har ikke samme farge!

Vi har vært kulturelle og vært på kunstutstilling:

Mannen ville se på et bilde av Kjell Nupen. Kunstverket henger til venstre for bildet her...

Jeg har gjenoppdaga en gammel favoritt: klikk og pek-spill!

The Book of the Unwritten Tales, - godt, gammaldags eventyrspill!

Vi har spilt badminton:

Når badmintonballen er større en racketten!

Og fått testa det nye tørkestativet

En gang i tida var mannens truser svarte. Og grå. Og blå...

Mulig dette ikke helt kan sammenlignes med alt det fantastiske som spammes ut over face, insta og snap for tiden! Men hey, dette er ferien vår i år! Sånn er det bare...

Staycation - dag 1

Jepp, da er ferien godt i gang! Og så langt kan vi vel si at den står til forventingene! Vi tjuvstarta allerede dag 0 (rett etter jobb på fredag) og så langt har vi rukket å spise ute (digg burger på Egon, altfor dyr...), vært på kino (Pirates of Caribbean - underholdende!), begynt på en sårt tiltrengt husrydding, bakt sukkerkringler og feiret 2-årsbursdag! Fortsetter vi i dette tempoet, kommer vi til å rekke MYE på disse fire ukene.

Digg burger

Sukkerkringler

2-åring

Dag 2 er ikke helt på plass enda. Det er mulig at vi drar og ser på ei hytte vi er litt nysgjerrige på - eller så blir vi hjemme og fullfører ryddingen, pusler i hagen og fortsetter soveromsoppussingen. Men helt sikkert er det at NOE kommer til å skje. Jeg har bestemt meg for at hver dag av ferien skal inneholde en liten happening som gjør at den skiller seg litt fra en vanlig hverdag. Og i tillegg er jeg i ferd med å lage ei liste over ting som skal gjennomføres i løpet av de kommende fire uker:

• Strikke ferdig genseren til tenåringen som har ligget på vent alt for lenge
• Hekle noe - grytekluter - et eller annet
• Lese minst tre bøker
• Se minst seks filmer (one down, five to go)
• Dra på fisketur
• Gå 10 000 skritt (nesten) hver dag
• Gjøre daglige, enkle armøvelser med manualene mine

2-kilos manualer - easy peasy?

• Spise mengder med jordbær, moreller, melon
• Grille
• Bake (mer!)
• Lære noe nytt
• Feire bursdag (min også)

Sånn - da har man litt å pusle med!

Staycation

I år har vi bestemt oss for å trå til og være skikkelig innovative og trendy. I år går vi for en ekte staycation! Eventuelt holistay, hvis det sier deg mer. Eller, for de som ennå ikke henger med: hjemmeferie!

Nå skal det innrømmes at det nok ikke er idealisme som gjør at vi har valgt denne formen for ferie i år. Og selv om vi for tida har mer enn nok annet å bruke pengene på, skulle vi nok klart å vrengt en eller annen konto så vi kunne ha sittet på et fly til et eller annet mer eller mindre eksotisk sted. Nei, det må nok innrømmes at årets kommende hjemmeferie er et resultat av særdeles dårlig planlegging. Islandsferie ble forkastet på grunn av tidspunkt, London-tur frista litt mindre etter diverse hendelser og mine forsøk på å få folket med til Irland og Dublin har av ukjent grunn fått litt lunken mottakelse. Og noe annet sted har vi heller ikke klart lande (selv om jeg ikke heelt har gitt opp håpet ennå).

Men altså, hjemmeferie. Det er jo egentlig ingen katastrofe. Selv om sosiale medier nå flommer over av sandstrender og palmer og hav og opplevelser, er det mye man kan finne på i sitt eget nærområde som både koster lite og mye. Jeg full forståelse for dem som aldri har råd til å gjøre noe som helst, men opplevelsene finnes ikke nødvendigvis på andre siden av flyturen. Eller på hytta. Eller i opplevelsesparken.

Jeg har iallfall tenkt å gjøre mest mulig ut av årets staycation (som sagt, hvis vi ikke allikevel skifter mening og overtrekker en eller annen konto...). Og jeg har faktisk tenkt å legge planer for den! Og vi begynner når vi logger ut fra jobben i ettermiddag. Med middag ute og kino!

Plankemannen og jeg kommer til å tilbringe tid i samme by i ferien...

Ett år seinere...

*prøver å late som ingenting*

Så var vi her igjen: nytt år og nye muligheter! 

2016 vil for mange gå inn i historien som et "annus horribilis". For egen helt personlige del har året som har gått vært helt på det jevne. Derfor kan vi ikke gjøre annet enn å sette vår lit til 2017. Kan ikke påstå at jeg er helt klar ennå (jula har da vært fryktelig kort??), men prøver å samle i hop hjelpemidler som skal gjøre 2017 til en klar vinner! Eller noe sånt....

Dette må jo bare bli bra?

Riktig godt nytt år til den eller de som av en eller annen tilfeldig grunn skulle slumpe til å dumpe innom bloggen min! Og så ses vi igjen om - ett år? 

Heidi - en frafallen blogger(?)

I all anstendighets navn!

Jeg må jo huske å ønske alle et riktig godt nytt år

med de beste ønsker om et flott og innholdsrikt 2016!

(Så skal jeg så snart som mulig prøve å samle trådene og fortsette der jeg slapp...)

Innreise, utreise - og andre problemer

OK, navnefest er overstått og vi er tilbake i New York. Sånn bloggmessig, altså.

Alle som har reist til USA veit at det ikke er helt bare bare. En kollega som har vært både i USA og Kina, kunne fortelle at innreise til Kina gikk vesentlig lettere enn innreise til USA og at den jevne amerikaner er en smule flau over hvordan turister blir tatt i mot i landet deres. Men regler er regler og man gjør jo det som må gjøres. Så elektronisk skjema fylles ut etter beste evne og man bekrefter at man er et hederlig menneske uten skumle baktanker. Og etter å ha betalt inn et bestemt beløp, får man bekreftelsen:

Dette gjaldt da tenåringen og meg. Mannen derimot, han kunne ikke søke om innreise uten visum. Siden han i et par perioder har hatt utenrikstjeneste, ble han anbefalt å søke ordinært turistvisum. Dette var til dels mer omfattende. Men etter et par dager med frustrasjon og verbale kraftuttrykk, ble søknaden sendt. Og vi lente oss tilbake og regnet med at alt nå var klart og i orden. 

Men tiden gikk og Mannen fikk aldri noen bekreftelse på at visumsøknaden var godkjent. Han tok derfor kontakt med den amerikanske ambassaden. Og fikk bekreftet at joda, søknaden var mottatt, men det manglet ni (9) øre på betalingen! Vel, etter en omstendelig prosess fikk vi betalt inn beløpet vi skyldte og Mannen fikk bekreftet at han kunne komme på intervju 1. oktober. Problemet var bare det at 1. oktober var datoen før dagen vi skulle reise hjem fra New York...

Nå kom vi oss til New York i tide, så det meste kan ordnes bare man står på litt. Og flyreisa gikk jo greit, det har jeg allerede skrevet om. Og så hadde vi heldigvis bestilt hentebil på flyplassen da vi ankom... Eller? (Fortsettelse følger)

Navnefest

Da jeg fikk barn for (hjelpes meg) snart 27 år siden, tror jeg flertallet valgte å døpe barna sine. Som knapt 20-åring tror jeg ikke at jeg tenkte på noe annet alternativ, visste vel knapt at noe annet fantes. Mannen, som noen år tidligere hadde valgt å ikke konfirmere seg, var muligens inne på tanken om å la være, men nå ble det kirkelig dåp for den førstefødte. Og den andre- og tredjefødte. 

Det er litt annerledes nå. Nå er det stadig flere som velger alternativer til dåp og i dag har jeg for første gang overvært en humanistisk navnefest. En absolutt flott og høytidelig markering, som jeg uten tvil kunne ha valgt selv hvis jeg skulle ha valgt om igjen. I dag var det mitt yngste barnebarn som ble feiret i en verdig seremoni.

Mor og datter (evt. datter og barnebarn)

Henriette har stort sett tatt dagen med stoisk ro.

Ingen stor forskjell på et navnefestgavebord i forhold til et dåpsgavebord.

Til og med kakebordet er til forveksling likt dåpskakebordet.

Selveste kaken!

Far, mor og Henriette.  

Om å fly

Jeg er ikke veldig glad i å fly. Jeg var ganske voksen første gang jeg plasserte meg i et flysete, fast bestemt på å ikke være redd før jeg visste hva jeg snakket om. Første flytur gikk veldig bra (og andre, tredje, osv.), men allikevel vokste en irrasjonell frykt. Å fly er unaturlig. At en tung metallkropp skal holde seg oppe i lufta er naturstridig. Selv om jeg har blitt forklart hvordan oppdrift og vinger og blabla fungerer. Men så kom jeg over en god artikkel om flysikkerhet og risiko som satte mye på plass for meg. Jeg fant ikke akkurat den artikkelen da jeg lette nå, men det ligger mange gode sikkerhetsforklaringer ute på nett (og noen dårlige!). Men det jeg husker best fra artikkelen jeg leste for noen år siden (skal linke til den hvis jeg finner den igjen), var overlevelsesprosenten. Og det var høye tall! Og uten at jeg nå husker det korrekt, så var det noe sånt som over 90% sjanse for å overleve en flystyrt. Til og med om et fly skulle eksplodere var det noe sånt som over 50% sjanse for å overleve. 

Til tross for at artikkelen hjalp ganske mye, har frykten for lange flyturer sittet i. Tre timer er greit, åtte timer høres litt mer uoverkommelig ut. Derfor kviet jeg meg lenge for å bestille tur til New York. Men så var det nå sånn at Mannen lovte tenåringen at New York-tur skulle det bli. Mulig på grunn av et veddemål han tapte(?). Så da når sommerferien 2015 forsvant i andre gjøremål enn ferie og reise, ble det bestemt at høstferien - det var New York-tid!

Nå har jeg en kollega som har en viss aversjon mot Norwegian (ironisk nok var det SAS som for ei drøy uke siden gjorde at han fikk et døgn ekstra i Tromsø...), men reisebyrået anbefalte på det varmeste Dreamliner som framkomstmiddel. Og Dreamliner det ble!

Dreamliner er det største flyet jeg har vært inne i. Motorene var store som hus!

Vi ble for så vidt forespeilet at Dreamliner skulle ha bedre seter og bedre plass enn andre fly, selv på økonomiklasse. Det kan jeg på det sterkeste avvise. Setene var akkurat så brede og akkurat så langt unna setet foran som i andre fly. Men det var ni seter i bredden, da, så flyet i seg sjøl var jo betraktelig bredere...

Familien Glum snart klare til take off!

Men underholdningspakka som satt i seteryggen foran hvert sete, var til å leve med. Mange filmer, (også ganske nye), serier, musikk og spill som definitivt gjorde at åtte timers flytur var levelig. Personlig ble jeg veldig fascinert av programmet som gjorde at man kunne følge flygningen via egen skjerm (mulig at dette også eksisterer på andre fly, men jeg har ikke opplevd det før!)

Et fly er et fly.

Mange skjermtroll. Bestilling av snacks etc. og til og med betaling ble foretatt på egen skjerm.

Av en eller annen grunn grudde jeg meg aldri til denne flyturen. Og med god grunn! Kun én gang i løpet av den til sammen nesten 16 timer lange flyturen (bortsett fra ved take off og landing) kom varsel om at man måtte feste setebeltet. Turbulensen som da evt. skulle være, merket vi knapt. Det ble aldri kaldt i flyet, som som jeg har opplevd på de fleste andre (kortere) flyturer. Det skal visstnok også være mindre støy i Dreamlineren i forhold til andre fly. Det merket jeg ikke noe til. Flylyd er flylyd. Hvis jeg skulle komme med et ønske til Norwegian, så måtte det være at de tekstet filmene sine (om så bare på engelsk). Som sagt, flylyd er flylyd, det overdøver filmlyd.

Og forresten, jeg har fortsatt aldri benyttet meg av toalettilbudet på et fly, hadde trodd jeg måtte ta jomfruturen denne gangen...

Edit: Og her er lenke til flyartikkelen! Takk til Mannen som fant den igjen! (Og jeg var ikke helt på jordet da jeg gjenga tallene.)

New York!

Been there, done that!

OK, skal lage et ordentlig innlegg om det neste uke!

Hilsen Heidi, som er på vei ut av jetlaget

Disse fine små!

Det har blitt litt for lite barnebarnsoppdateringer her på bloggen! Det blir litt sånn når de fleste av bildene man mottar, kommer på snap og når man sjøl er sammen med de søte små, er man mer opptatt med å se beundrende på dem ennå ta bilder. Men tida går, og jammen gror ikke nurkene til.

Hedwig begynner å nærme seg 10 måneder. Aktiv, "skravlete" og nysgjerrig. Et av hennes daglige gjøremål er å hjelpe til med å rydde på kjøkkenet:

Og når man først rydder, skal det gjøres skikkelig!

Henriette er snart 3 måneder. Jeg tror hun er i gang med gymnastiske øvelser som å snurre rundt...

Og smile kan hun iallfall! Bestefar dro sikkert en god vits!

Skikkelig godbok!

Jeg har en tendens til å falle for spennende og handlingsmettede bøker, gjerne i ungdomssjangeren. Det er ikke veldig ofte at jeg leser såkalte feelgood-bøker. Heldigvis ble jeg overtalt til å lese denne!

Boken tar utgangspunkt i brevveksling mellom unge, svenske Sara Lindquist og 65 år gamle Amy Harris fra Broken Wheel i Iowa. Deres felles interesse for bøker skaper et godt vennskap og Sara blir invitert over til USA for å besøke Amy. Det er bare det at når Sara ankommer Broken Wheel er Amy død.

Boken handler om vennskap, kjærlighet til bøker, kjærlighet mellom mennesker, en bokhandel og hvordan en hel liten by anstrenger seg for at den svenske turisten skal føle seg velkommen. Saras tilstedeværelse endrer både byen og Saras eget liv for alltid. 

Dette er rett og slett en søt og sjarmerende debutbok av svenske Katarina Bivald.

I valgomatenes vold!

At jeg har klare sosialistiske tendenser er det ingen tvil om, men at jeg skulle ha SÅ klare sosialistiske tendenser, det kom litt overraskende på meg... 

Nå skal man selvfølgelig ikke stole blindt på valgomatene, men en viss retningssnor gir de jo. At jeg ikke kommer til å stemme blått, blåblått eller brunt i morgen kan jeg garantere. Men jeg vil si at det er like tvilsomt at jeg kommer til å putte Rødt sin valgseddel i urnen. Så hvem kommer jeg da til å stemme på? Se, det har jeg i skrivende stund fortsatt ingen anelse om...

Heidi - valgforvirret

Opp, opp, opp!

OK, topptur står på nyttårsforsettlista og jeg har selvfølgelig hatt intensjoner om å gjennomføre det i år. Jeg har bare ikke visst når, hvor og hvordan. Eller, jeg veit jo hvordan... Men så langt i år hadde det altså ikke blitt til noe. Helt til ei venninne sendte ei melding på fredag og lurte på om jeg var klar for Bjønnåsen. Ja, jo, hvorfor ikke? Rask googling viste at veien opp til Bjønnåsen var drøyt 3 km lang. Trodde jeg. Men nei, det var ikke den veien vi skulle gå! Vi skulle gå ei rute som var kortere og derfor følgelig også desto brattere!

Vel, min noe sprekere venninne hadde litt av et sytende og andpustent drog å dra på på oppturen. Men droget er sta og droget kom seg opp til slutt! Og turen ned gikk adskillig lettere med kun ett nestenfall samt en skikkelig lårmuskelstrekk på slutten.

På rett vei!

Rett opp der og rundt en knaus, så er vi framme! Sa venninnen. Vel, vi var iallfall over halvveis...

Litt historisk info.

Den adskillig sprekere venninnen har kamera - burde hatt lur...

Har man kommet seg opp, kommer man seg også ned. På et vis. Det må man jo bare...

Altså

- hvis dere ber mannen - eller et annet familiemedlem - om å ta med søpla ut når de går, skjønner de da automatisk at søpla skal i søpledunken og ikke bare ha seg en luftetur på terrassen?

En lykkelig pose med matavfall som har fått lov til å tilbringe en hel dag alene ute på terrassen! Hyggelig å bli ønsket velkommen hjem uansett, da...

Josh og Donald

Amerikanerne er et merkelig folkeferd, det er vel ikke noe å diskutere en gang. At en mann som Donald Trump ønsker å bli president, er bare å forvente. At han faktisk har tilhengere som mener at han BØR bli president - vel, det sier ganske mye om en del av menneskene over there. 

Josh Groban har stemmerett. Jeg vet ikke hvem han kommer til å stemme på når den tid kommer. Men jeg tror ganske sikkert at jeg vet hvem han IKKE kommer til å gi sin stemme...

Sterke inntrykk - og berettiget sinne

Endelig ser det ut til at sommeren har kommet og en av helgens planlagte aktiviteter var opprinnelig skogtur. Men en kranglete ekstremitet (også kalt vond fot) satte en midlertidig en stopper for slike fysiske utskeielser. I stedet gjorde vi noe viktig. Noe som berørte og opprørte oss. Vi besøkte 22. juli-senteret. 

Det er en stillferdig utstilling. Lokalene er rå. Plansjer og bilder forteller minutt for minutt hva som skjedde. Videoinstallasjon med intervju av vitner og videoopptak fra da han, som aldri mer bør nevnes, parkerte bilen med bomben.  

Den sterkeste opplevelsen for meg var å gå inn i rommet med portrettene av alle disse unge menneskene som måtte bøte med livet denne forferdelige dagen.

Været og sånn

Jeg tror jeg har relativt mange med meg når jeg påstår at sommerværet i år, det har vært - vel - ganske ræva! Det har blåst, det har regna og det har liksom aldri blitt ordentlig, ordentlig varmt. Seriøst, jeg gikk en tur i midten av juli - en av de pene dagene - og kjente det kalde draget i lufta. Det draget som man helst ikke bør kjenne før langt ut i august, kanskje ikke før i september! Nå er ikke jeg et sånt veldig solhungrig menneske, men jeg tror de fleste personer har behov for litt varme, lys og stabilitet om sommeren. Det hjelper ikke at Meterologisk institutt går ut og sier at temperaturen kun har vært 0,5 grader (eller noe sånt) lavere enn NORMALEN, men hva pokker er normalen? Og så har vi de stadige avisoverskriftene: Nyt finværet, det vil ikke vare eller Ingen utsikter til sommervær med det første eller Neste uke kommer sommeren!, men så kom den visst ikke allikevel.

Nå ble vi grundig bortskjemt i fjor, selv om fjorårssommeren var mer sånn som jeg husker barndommens sommere. Trolig er det selvbedrag. Men nå husker jeg sommere som har vært ganske så like årets sommer også, der vi for eksempel aldri fikk olja utebenken fordi det aldri ble tørt nok. Men det er definitivt én ting til vi har blitt snytt for i år, som vi iallfall har hatt de par-tre siste årene, nemlig påskesommeren! En periode i mars/april som har hatt tilnærma sommerlige temperaturer og som har gjort at grillsesong og hageliv har startet ekstra tidlig (og som for det meste har gitt oss falske forhåpninger). Det hjelper ikke at påsken var tidlig i år, perioden kom uansett ikke.

Men, det er iallfall én positiv ting oppi alt elendet: På denne tiden i fjor, midt i alt strålende sommervær, begynte folk å gnåle om at det var høst! August er ikke høst, august er fortsatt sommer! Og jeg kan tenke meg at grunnen til at jeg knapt har hørt ordet høst så langt denne måneden, er at folk fortsatt håper og venter på, at vi iallfall skal få ei fin og varm uke før vi begynner å forberede oss til jul!

Juli i fjor, Heidi sitter ute på terrassen i strålende vær.

Slutten av juni i år, Heidi og Mannen på strålende konsert i ikke så strålende vær. 

Var SÅ glad for at jeg hadde tatt med meg vinterkåpa på tur!

Det beste til slutt?

Ok, ferien kryper seg hastig mot slutten. Det er med litt sånn blandede følelser jeg forbereder meg til jobb i morgen. For sommeren har jo egentlig ikke begynt ennå, har den vel? Altså, nå er det jo sommer i minst én måned til, men den har liksom ikke helt kommet ordentlig i gang for det! Og dessuten så det er liksom ikke helt sånn fri da. Men på den annen side, vi har faktisk sommertid på jobben. Og det skal jeg nå passe på å benytte meg av i det som sikkert blir en super august!. Det er rein luksus å kunne gå hjem fra jobb klokka tre (under forutsetning at man klarer å være på jobb innen klokka åtte om morgenen, da...)

Men altså, det beste til slutt: Man har jo bursdag i dag! Og siden dagen ble feiret med familien i går, har dagen i dag vært særdeles avslappende, hvor jeg omtrent ikke har behøvd å løfte en finger. Frokost med rester fra i går, snill og oppvartende mann, hjemhentet pizza, kakerester, ryddig hus, sjokolade vi glemte å sette fram. Også (enda flere) gaver, da!

Jeg har flere ganger nevnt at Mannen legger stor prestisje i å kjøpe gaver til meg. Det tar liksom helt av og hadde han fått frie tømmer, hadde han trolig tømt sparekontoen for lengst! Og det er ikke akkurat målet mitt. I år sleit han litt med å finne det han ønsket og ba om et ekstra tips. Jeg sa at smykker er jo greit og sendte han et dårlig bilde fra et butikkvindu jeg hadde tatt på en kveldsrunde med bikkja. Det verken han eller jeg var klar over, og som heller ikke kommer klart fram på bildet jeg sendte ham, var at dette var smykker av Ole Lynggaard (uten at jeg egentlig er overbevist om at Mannen hadde reagert om han hadde hørt navnet heller...). Men uansett, Mannen drar til gullsmedforretningen, plukker seg ut TO smykker han syntes var "greie nok" og får først greie på prisen i det han skal betale! Han sier sjøl at han gjorde sitt beste for å holde maska da han dro kortet. For å si det sånn, det ble en veldig dyr "ekstragave" til fruen i år! Og han skal være glad for at det var smykker fra den relativt "rimelige" serien Forest av Ole Lynggaard jeg hadde sett meg ut, andre Lynggaard-smykker er enda mye dyrere!

Mannens "greie" ekstragave! Jeg synes smykkene er - unnskyld uttrykket - dritfine!

Det som muligens skulle være hovedgaven - turkise Converse og Escada-parfyme.

Gaven Mannen trolig er mest fornøyd med - en japansk sag! 

Ferieventing

Når jeg en gang skal se tilbake på ferien sommeren 2015, så er det ikke først og fremst været jeg kommer til å huske (det er uansett ikke særlig minneverdig). Nei, det jeg kommer til å huske, er ventingen! Først på tenåringen som skulle komme hjem fra sin første singeltur til England, deretter på Mannen som trolig nettopp i skrivende øyeblikk har landet på Gardermoen etter noen dagers vandring i Nederland. Som tidligere nevnt, så er det ikke akkurat synd på meg og jeg har fortsatt ei hel ferieuke igjen, men det er det at denne ventingen gjør meg særdeles uproduktiv. Joda, jeg har lest bøker, sett både filmer og serier og til og med gjort ferdig et håndarbeid og det er jo absolutt sånne ting en ferie gjerne må inneholde. Men allikevel, jeg kjenner at jeg nesten blir stressa av å ikke ha et mål og mening med ferien. Kanskje det rett og slett skyldes dårlig planlegging fra min side, kanskje jeg er bortskjemt etter mange år med fine og opplevelsesrike sommerferier. Kanskje jeg nå rett og slett skal sette meg ned og planlegge hva denne siste ferieuka mi skal inneholde? Det skal jeg gjøre. Bare Mannen har kommet hjem...

Mannen har til og med fått pynt til uniformen sin på grunn av vandring i Nederland (også kalt Nijmegen-marsjen...)

Bokanbefalinger!

Sommer er uten tvil lesetid, iallfall en sommer som denne. Nå er ikke jeg av typen som pløyer gjennom et ukjent antall bøker på kort tid, men når ei bok først treffer, kan det gå ganske radig.

Karin Fossum skuffer aldri! Jeg tror ikke jeg har lest én dårlig bok av henne. Hun har en egen evne til å bygge opp stemninger og hun lar alltid det utenkelige skje. Man blir kjent med personer og selv om man vet at det verste kommer til å hende, sitter man og håper på at det ikke skal skje allikevel. Helvetesilden begynner med drap på en mor og en sønn og gjennom tilbakeblikk får vi historien som forklarer hvordan det kunne ende slik.

Hva gjør man når ens egen sønn blir beskyldt for drap på en klassekamerat? Og når det i tillegg er far som i første omgang leder etterforskningen på drapet? Dette er et rettsaksdrama hvor mye av handlingen foregår i rettsalen, men vi blir også vitne til en familie som faller sammen på grunn av det pågående dramaet. Hva skal egentlig til for at noen skal bli tiltalt? Hvor mye bevis må man ha for at noen skal bli dømt? Og Jacob er vel uskyldig, er han ikke? Eller?

Nå skal det sies at jeg elsker jeg rettsaksdramaer (og jeg kom akkurat på at det er lenge siden jeg har lest noe av John Grisham...). Men dette er rett og slett knallgod krim, hvor vi muligens både ledes og villledes framover i historien, irriterer oss over ubetenksomme (eller bevisste) handlinger og ikke minst - iallfall for en nordmann - sjokkeres over at en 14-åring kan stilles for retten som en voksen!