I helgen hadde jeg med meg den nyeste boka til Tore Renberg hjem. Denne boka, Pixley Mapogo, er altså den fjerde boka i sagaen om Jarle Klepp. Jarle er nå blitt 35 år gammel, jobber som journalistvikar for Stavanger Aftenblad og skal dekke den viktigste saken i sitt liv, gjenforeningskonserten med favorittbandet The Smiths. Men så blir Jarles oppmerksomhet rettet mot noe annet...
Selve romanens handling foregår i løpet av et døgns tid og vi får egentlig ikke vite så mye om Jarles nåverende liv, bare noen små tilbakeblikk på hva som har skjedd før. Det meste handler om Jarles reaksjon på det å ha observert noe han ikke burde ha sett.
Jeg liker veldig godt måten Tore Renberg skriver på, men liker jeg egentlig Jarle Klepp lenger? De tre første romanene har gitt oss en viss forklaring på hvorfor Jarle har blitt som han har blitt, men nå har det gått ti år til og han burde snart framstå som en noe mer moden person. Ble du irritert av Charlotte Isabel Hansen, tror jeg ikke irritasjonen blir mindre av Pixley Mapogo.
Jeg leste ferdig denne på flyet hjem i dag... og I rest my case, Jarle Klepp er en dust. Helt seriøst, jeg har bare funnet en karakter som er verre, og det er Lillelord. Æsj og æsj. Og hvorfor måtte det gå som det gikk med Helge, som har vært min favoritt helt siden Yngve da? Argh.
SvarSlettPS: Ser du nettopp har lest høytleseren... hva syns du om den? (Jeg leste den i sommer og ble ikke like begeistra som hun som anbefalte den til meg).
SvarSlettJeg likte den første delen av høytleseren, men så stoppet det litt opp kan du si. Og når jeg klarte å bruke to uker eller så på ei bok på ca 177 sider så sier vel det sitt? Men jeg har uansett tenkt å se filmen! :o)
SvarSlettLitt av problemet med høytleseren for min del, var at jeg ikke fikk sympati med verken gutten eller Hanna... Jeg syns begge to var ganske uspiselige. Jeg kjenner jeg er litt skeptisk til filmen... lurer veldig på hvor "visuell" den er liksom :P Men vi har kjøpt den på jobben, så kanskje jeg låner den en dag.
SvarSlett