Disse fine små!

Det har blitt litt for lite barnebarnsoppdateringer her på bloggen! Det blir litt sånn når de fleste av bildene man mottar, kommer på snap og når man sjøl er sammen med de søte små, er man mer opptatt med å se beundrende på dem ennå ta bilder. Men tida går, og jammen gror ikke nurkene til.

Hedwig begynner å nærme seg 10 måneder. Aktiv, "skravlete" og nysgjerrig. Et av hennes daglige gjøremål er å hjelpe til med å rydde på kjøkkenet:

Og når man først rydder, skal det gjøres skikkelig!

Henriette er snart 3 måneder. Jeg tror hun er i gang med gymnastiske øvelser som å snurre rundt...

Og smile kan hun iallfall! Bestefar dro sikkert en god vits!

Skikkelig godbok!

Jeg har en tendens til å falle for spennende og handlingsmettede bøker, gjerne i ungdomssjangeren. Det er ikke veldig ofte at jeg leser såkalte feelgood-bøker. Heldigvis ble jeg overtalt til å lese denne!

Boken tar utgangspunkt i brevveksling mellom unge, svenske Sara Lindquist og 65 år gamle Amy Harris fra Broken Wheel i Iowa. Deres felles interesse for bøker skaper et godt vennskap og Sara blir invitert over til USA for å besøke Amy. Det er bare det at når Sara ankommer Broken Wheel er Amy død.

Boken handler om vennskap, kjærlighet til bøker, kjærlighet mellom mennesker, en bokhandel og hvordan en hel liten by anstrenger seg for at den svenske turisten skal føle seg velkommen. Saras tilstedeværelse endrer både byen og Saras eget liv for alltid. 

Dette er rett og slett en søt og sjarmerende debutbok av svenske Katarina Bivald.

I valgomatenes vold!

At jeg har klare sosialistiske tendenser er det ingen tvil om, men at jeg skulle ha SÅ klare sosialistiske tendenser, det kom litt overraskende på meg... 

Nå skal man selvfølgelig ikke stole blindt på valgomatene, men en viss retningssnor gir de jo. At jeg ikke kommer til å stemme blått, blåblått eller brunt i morgen kan jeg garantere. Men jeg vil si at det er like tvilsomt at jeg kommer til å putte Rødt sin valgseddel i urnen. Så hvem kommer jeg da til å stemme på? Se, det har jeg i skrivende stund fortsatt ingen anelse om...

Heidi - valgforvirret

Opp, opp, opp!

OK, topptur står på nyttårsforsettlista og jeg har selvfølgelig hatt intensjoner om å gjennomføre det i år. Jeg har bare ikke visst når, hvor og hvordan. Eller, jeg veit jo hvordan... Men så langt i år hadde det altså ikke blitt til noe. Helt til ei venninne sendte ei melding på fredag og lurte på om jeg var klar for Bjønnåsen. Ja, jo, hvorfor ikke? Rask googling viste at veien opp til Bjønnåsen var drøyt 3 km lang. Trodde jeg. Men nei, det var ikke den veien vi skulle gå! Vi skulle gå ei rute som var kortere og derfor følgelig også desto brattere!

Vel, min noe sprekere venninne hadde litt av et sytende og andpustent drog å dra på på oppturen. Men droget er sta og droget kom seg opp til slutt! Og turen ned gikk adskillig lettere med kun ett nestenfall samt en skikkelig lårmuskelstrekk på slutten.

På rett vei!

Rett opp der og rundt en knaus, så er vi framme! Sa venninnen. Vel, vi var iallfall over halvveis...

Litt historisk info.

Den adskillig sprekere venninnen har kamera - burde hatt lur...

Har man kommet seg opp, kommer man seg også ned. På et vis. Det må man jo bare...

Altså

- hvis dere ber mannen - eller et annet familiemedlem - om å ta med søpla ut når de går, skjønner de da automatisk at søpla skal i søpledunken og ikke bare ha seg en luftetur på terrassen?

En lykkelig pose med matavfall som har fått lov til å tilbringe en hel dag alene ute på terrassen! Hyggelig å bli ønsket velkommen hjem uansett, da...

Josh og Donald

Amerikanerne er et merkelig folkeferd, det er vel ikke noe å diskutere en gang. At en mann som Donald Trump ønsker å bli president, er bare å forvente. At han faktisk har tilhengere som mener at han BØR bli president - vel, det sier ganske mye om en del av menneskene over there. 

Josh Groban har stemmerett. Jeg vet ikke hvem han kommer til å stemme på når den tid kommer. Men jeg tror ganske sikkert at jeg vet hvem han IKKE kommer til å gi sin stemme...

Sterke inntrykk - og berettiget sinne

Endelig ser det ut til at sommeren har kommet og en av helgens planlagte aktiviteter var opprinnelig skogtur. Men en kranglete ekstremitet (også kalt vond fot) satte en midlertidig en stopper for slike fysiske utskeielser. I stedet gjorde vi noe viktig. Noe som berørte og opprørte oss. Vi besøkte 22. juli-senteret. 

Det er en stillferdig utstilling. Lokalene er rå. Plansjer og bilder forteller minutt for minutt hva som skjedde. Videoinstallasjon med intervju av vitner og videoopptak fra da han, som aldri mer bør nevnes, parkerte bilen med bomben.  

Den sterkeste opplevelsen for meg var å gå inn i rommet med portrettene av alle disse unge menneskene som måtte bøte med livet denne forferdelige dagen.

Været og sånn

Jeg tror jeg har relativt mange med meg når jeg påstår at sommerværet i år, det har vært - vel - ganske ræva! Det har blåst, det har regna og det har liksom aldri blitt ordentlig, ordentlig varmt. Seriøst, jeg gikk en tur i midten av juli - en av de pene dagene - og kjente det kalde draget i lufta. Det draget som man helst ikke bør kjenne før langt ut i august, kanskje ikke før i september! Nå er ikke jeg et sånt veldig solhungrig menneske, men jeg tror de fleste personer har behov for litt varme, lys og stabilitet om sommeren. Det hjelper ikke at Meterologisk institutt går ut og sier at temperaturen kun har vært 0,5 grader (eller noe sånt) lavere enn NORMALEN, men hva pokker er normalen? Og så har vi de stadige avisoverskriftene: Nyt finværet, det vil ikke vare eller Ingen utsikter til sommervær med det første eller Neste uke kommer sommeren!, men så kom den visst ikke allikevel.

Nå ble vi grundig bortskjemt i fjor, selv om fjorårssommeren var mer sånn som jeg husker barndommens sommere. Trolig er det selvbedrag. Men nå husker jeg sommere som har vært ganske så like årets sommer også, der vi for eksempel aldri fikk olja utebenken fordi det aldri ble tørt nok. Men det er definitivt én ting til vi har blitt snytt for i år, som vi iallfall har hatt de par-tre siste årene, nemlig påskesommeren! En periode i mars/april som har hatt tilnærma sommerlige temperaturer og som har gjort at grillsesong og hageliv har startet ekstra tidlig (og som for det meste har gitt oss falske forhåpninger). Det hjelper ikke at påsken var tidlig i år, perioden kom uansett ikke.

Men, det er iallfall én positiv ting oppi alt elendet: På denne tiden i fjor, midt i alt strålende sommervær, begynte folk å gnåle om at det var høst! August er ikke høst, august er fortsatt sommer! Og jeg kan tenke meg at grunnen til at jeg knapt har hørt ordet høst så langt denne måneden, er at folk fortsatt håper og venter på, at vi iallfall skal få ei fin og varm uke før vi begynner å forberede oss til jul!

Juli i fjor, Heidi sitter ute på terrassen i strålende vær.

Slutten av juni i år, Heidi og Mannen på strålende konsert i ikke så strålende vær. 

Var SÅ glad for at jeg hadde tatt med meg vinterkåpa på tur!

Det beste til slutt?

Ok, ferien kryper seg hastig mot slutten. Det er med litt sånn blandede følelser jeg forbereder meg til jobb i morgen. For sommeren har jo egentlig ikke begynt ennå, har den vel? Altså, nå er det jo sommer i minst én måned til, men den har liksom ikke helt kommet ordentlig i gang for det! Og dessuten så det er liksom ikke helt sånn fri da. Men på den annen side, vi har faktisk sommertid på jobben. Og det skal jeg nå passe på å benytte meg av i det som sikkert blir en super august!. Det er rein luksus å kunne gå hjem fra jobb klokka tre (under forutsetning at man klarer å være på jobb innen klokka åtte om morgenen, da...)

Men altså, det beste til slutt: Man har jo bursdag i dag! Og siden dagen ble feiret med familien i går, har dagen i dag vært særdeles avslappende, hvor jeg omtrent ikke har behøvd å løfte en finger. Frokost med rester fra i går, snill og oppvartende mann, hjemhentet pizza, kakerester, ryddig hus, sjokolade vi glemte å sette fram. Også (enda flere) gaver, da!

Jeg har flere ganger nevnt at Mannen legger stor prestisje i å kjøpe gaver til meg. Det tar liksom helt av og hadde han fått frie tømmer, hadde han trolig tømt sparekontoen for lengst! Og det er ikke akkurat målet mitt. I år sleit han litt med å finne det han ønsket og ba om et ekstra tips. Jeg sa at smykker er jo greit og sendte han et dårlig bilde fra et butikkvindu jeg hadde tatt på en kveldsrunde med bikkja. Det verken han eller jeg var klar over, og som heller ikke kommer klart fram på bildet jeg sendte ham, var at dette var smykker av Ole Lynggaard (uten at jeg egentlig er overbevist om at Mannen hadde reagert om han hadde hørt navnet heller...). Men uansett, Mannen drar til gullsmedforretningen, plukker seg ut TO smykker han syntes var "greie nok" og får først greie på prisen i det han skal betale! Han sier sjøl at han gjorde sitt beste for å holde maska da han dro kortet. For å si det sånn, det ble en veldig dyr "ekstragave" til fruen i år! Og han skal være glad for at det var smykker fra den relativt "rimelige" serien Forest av Ole Lynggaard jeg hadde sett meg ut, andre Lynggaard-smykker er enda mye dyrere!

Mannens "greie" ekstragave! Jeg synes smykkene er - unnskyld uttrykket - dritfine!

Det som muligens skulle være hovedgaven - turkise Converse og Escada-parfyme.

Gaven Mannen trolig er mest fornøyd med - en japansk sag! 

Ferieventing

Når jeg en gang skal se tilbake på ferien sommeren 2015, så er det ikke først og fremst været jeg kommer til å huske (det er uansett ikke særlig minneverdig). Nei, det jeg kommer til å huske, er ventingen! Først på tenåringen som skulle komme hjem fra sin første singeltur til England, deretter på Mannen som trolig nettopp i skrivende øyeblikk har landet på Gardermoen etter noen dagers vandring i Nederland. Som tidligere nevnt, så er det ikke akkurat synd på meg og jeg har fortsatt ei hel ferieuke igjen, men det er det at denne ventingen gjør meg særdeles uproduktiv. Joda, jeg har lest bøker, sett både filmer og serier og til og med gjort ferdig et håndarbeid og det er jo absolutt sånne ting en ferie gjerne må inneholde. Men allikevel, jeg kjenner at jeg nesten blir stressa av å ikke ha et mål og mening med ferien. Kanskje det rett og slett skyldes dårlig planlegging fra min side, kanskje jeg er bortskjemt etter mange år med fine og opplevelsesrike sommerferier. Kanskje jeg nå rett og slett skal sette meg ned og planlegge hva denne siste ferieuka mi skal inneholde? Det skal jeg gjøre. Bare Mannen har kommet hjem...

Mannen har til og med fått pynt til uniformen sin på grunn av vandring i Nederland (også kalt Nijmegen-marsjen...)