Mannen og jeg har en arbeidsfordeling han stort sett er fornøyd med. Han roter - jeg maser om at han må rydde, han bruker penger - jeg kjefter og ordner opp. Nå skal det sies at jeg har en mann som også vasker både gulv og bad og er flink til å ta i et tak, bare jeg minner ham på det. Og han tar ansvar for bilparken, snekring og ekle ting som å rense tette rør. Men snømåking og gressklipping har vært ganske jevnt fordelt opp gjennom årene.
Men det er spesielt ett punkt som har vært et stort diskusjonstema gjennom lang tid, nemlig matlaging! Her i huset er det stort sett jeg som lager maten. Noen er fornøyd med det, undertegnede aldeles ikke. Jeg har forsøkt med trusler og lokkemidler, uten særlig hell. Noen klarer alltid å vri seg unna - "du er så mye flinkere", "jeg klarer ikke", "jeg har ikke tid", "hvor er komfyren...?"
Vi har imidlertid kommet til en slags ordning. Mannen skal være mer med å lage mat, i tillegg så har far og datter ansvar for å lage middag én gang i uka. Far har en tendens til å skyve hovedansvaret over på datter disse dagene (se unnskyldningene over), men siden datter heller ikke er så glad i å lage mat, jevner det seg til en viss grad ut. Men felles for dem begge, er at de stort sett må ha det inn med teskje hvordan de går fram. I dag fikk de i oppdrag å lage potet- og purresuppe. En rett som består av ca. fire ingredienser. Mor rabla ned fremgangsmåte på post-it-lapper før hun dro på jobb.
Potet- og purresuppe. Består av potet, purre, buljong, vann + litt til.
Jeg kom hjem til nesten ferdig middag i dag. Jeg fikk kun kritikk for å ha glemt å skrive hvor store biter potetene skulle kuttes i og hva plata skulle ha stått på...
Jeg må for ordens skyld legge ut et bilde av Mannen der han faktisk lager mat. Trodde det var i fjor, men jeg måtte visst helt tilbake til 2012 for å finne billedbeviset...
Mannen steker pannekaker. Helt alene.
