Se, hun strikker!

Når vi nå først er inne på temaet hobby: Jeg innbiller meg at det ikke er så mange som sysler med trolldeig i dag. Eller lager oppsatser av tørka blomster. (Undertegnede har bedrevet begge deler.) Når det gjelder strikking derimot, ser det aldri helt ut til å gå av moten. Det kan ligge i dvale noen år, men så blomstrer interessen opp igjen og "alle" strikker. Og strikketøyet blir dratt fram i både passende og mer upassende sammenhenger. På buss, i selskaper og til og med på jobbmøter. Jeg har strikka siden barneskolen. I perioder. Det aller meste har endt opp i uferdige produkter. Nå er jeg på kjøret igjen. Med mønsterstrikk. For hva er vel mer naturlig enn å begynne å strikke på en ullvott i mai måned?

Rødt, hvitt, men ikke blått. Selv om det er mai.

Jobben min!

Hvis noen noen gang skulle lure på hvordan jeg egentlig har det på jobben - vel, her kommer en god beskrivelse av en helt vanlig arbeidsdag!

Om blogging

De fleste som en eller annen gang har begynt med en ny hobby, har sikkert tenkt tanken: Dette er gøy! Dette skal jeg ALDRI slutte med! Sånn var det iallfall med meg da jeg for noen år siden oppdaget scrapbooking. De aller ivrigste scrapperne hevdet at dette ikke var en hobby, dette var en livstil! Og jeg likte tanken, selv om jeg selv aldri ble en av de aller ivrigste. Nå skal jeg ikke påstå at alle som så på det som en livstil har slutta med å lage fine album, men jeg tør vedde på at rimelig mange har falt fra. Selv har jeg ikke limt inn et eneste bilde siden 2007 (men jeg har enorme mengder med papir og utstyr som jeg ikke har de minste planer om å kvitte meg med). 

Men altså, nå skulle jeg ikke skrive om scrapbooking, men blogging. For dessverre ser man de samme tendensene her. De siste par åra har mange store bloggere forsvunnet. Og sikkert enda flere av de små. Og mange av dem som fortsatt holder koken, skriver mye sjeldnere. Bortsett fra de som faktisk lever av bloggen sin, da. De må jo produsere.

Heldigvis lever ikke jeg av bloggen min. Det hadde blitt temmelig magert. Med tre innlegg hittil i år, (fire med dette) har jeg satt en foreløpig bunnrekord. Problemet er at det er vanskelig å finne på noe å skrive om. Kanskje spesielt etter at ungene har blitt store og til og med har flyttet hjemmefra og livet for oss her hjemme har blitt litt mer forutsigbart. (Eller - har det egentlig det?) Men jeg savner bloggen! Jeg savner å skrive innlegg og dele bilder (og ikke bare slenge ut et og annet bilde på Instagram). Og ikke minst savner jeg det å kunne bla tilbake i bloggen og lese om ting vi har gjort og opplevd. Selv om det er mye gjentagelser fra år til år. Med jul, påske og 17. mai. Så kanskje man bare rett og slett skal kjøre på? Med jul, påske og 17. mai. En filmanmeldelse og en matoppskrift. Og enkle hverdagsting. For selv om det er hyggelig å bli lest og kommentert, så er det aller mest for seg selv man blogger, er det ikke?

Sweet sixteen

Allerede i første innlegget jeg skriver etter innlegget der jeg lovte å (kanskje) aldri mer blogge om tid som flyr, bryter jeg løftet mitt. For her snakker vi om tid som VIRKELIG har flydd. Når yngstebarnet ditt, babyen din fyller 16 år, det er da du skjønner alvoret. Eller alvor og alvor, livets gang er vel et riktigere ord.

Lita og tannlaus, men frekk som få...

Interessen for kosmetikk og egenpleie kom tidlig.

En 16-åring som får gaver og frokost på senga, er ikke nødvendigvis helt klar for fotografering.

Men når man har begynt på selskapsforberedelsene, kan man aller nødigst la seg avfotografere.

Og mor har i dag laget pavlova for første gang. Sånn helt passe vellykket.

Pikebarnet er selvfølgelig blitt behørig feiret. Så voldsomt at far nå ligger helt utslått og "hviler" på sofaen. 

Plutselig! - to og en halv måned senere...

OK, vi snakker nå mars og livet fortsetter tydeligvis på high speed uten at jeg helt klarer å følge med. Det er mandager og fredager som gjelder, dagene innimellom tror jeg har opphørt å eksistere. Jeg har dessuten sånn ca. siden bursdagen min i august innbilt meg at jeg er ett år eldre enn jeg er. Noe som i seg sjøl er krise når man nærmer seg en periode i livet der kvinnens alder er unevnelig. Men kanskje det er her hele forklaringa ligger? Jeg haster mot min neste bursdag sånn at jeg skal bli à jour og når jeg fyller år neste gang, faller alt på plass og jeg er tilstede i tilværelsen. Uten nødvendigvis å ha fullført et kurs i mindfullness (se rosinen, føl rosinen, smak rosinen, vær tilstede mens du spiser rosinen...) Men seriøst, dette skal (kanskje) bli det siste innlegget som omhandler tid som flyr og mennesker (meg) som ikke klarer å henge med. (Men jeg lover, jeg skal aldri slutte å skrive om prokrastinering...)

Nå er det vår, vår er en ny start. For oss som verken har laget, begynt på (eller brutt) nyttårsløfter, er det på tide å sette i gang nå. Jeg jobber med saken...

Årets første hestehov. Et sikkert tegn. Gir alltid lykkefølelse.

Oppsummering - light...

Oppsummering, ja. Av 2013. Det blir ikke lett!

Én ting er at 2013 har vært det nest dårligste bloggåret siden oppstarten av bloggen (i 2007, faktisk!), en annen ting er at Mac-en min valgte å ta et (forhåpentligvis midlertidig) farvel med meg for to dager siden. Og med Mac-en forsvant alle bilder (neida, ikke for godt. Man har lært. De ligger på minnebrikker. Usortert og umerket...) og mye av hjernekapasiteten...

Så hva skal man da si om 2013? Hvis jeg skal gjøre et forsøk på å rote litt i hukommelsen, så kommer jeg egentlig bare på noen få ting. Som Spania-ferie, konfirmasjon og at jeg fortsatt sto i joggebukse og piska krem da gjestene begynte å ankomme på julaften (noe som forøvrig fører til en hel haug med ideer til nyttårsforsetter...). Joda, jeg har fått med meg at noen storheter har gått bort og at vi har hatt regjeringsskifte og sånt noe, men i det store og hele tror jeg jeg må slå fast at 2013 sånt rent personlig har vært et litt - hmm - anonymt år. Men se, kanskje det er nettopp dét man kommer til å se tilbake på som de gode år? Hvem veit...

2013 - jula det var så grønt

Så, skal vi bare si det sånn da. Takk til 2013 for at du var! Velkommen til 2014 for hva du nå måtte bli!

Og med disse dype og filosofiske tanker vil jeg få ønske alle

et riktig godt nytt år!

Skikkelig julestemning!

Dog på ylvistisk vis...

Kjære medtrafikanter!

Jeg tror de aller fleste som kan føre en bil, vet hva et ratt er. For de usikre kan jeg nevne at det er den runde ringen du sitter og holder i når du kjører bilen. Den som, når du vrir på den, får bilen til svinge samme retning som du vrir. 

Det langt færre vet, er at til venstre og litt bak rattet (se over), sitter det en spak. Eventuelt pinne, stang eller lignende. Denne spaken er standardutstyr på de aller fleste biler. (Kanskje med unntak av Mercedes og BMW og andre bilmerker i høy prisklasse. Her tror jeg spaken muligens kan være ekstrautstyr, som kjøperen ikke ser seg råd til å investere i siden bilen allerede har kostet flust med penger.) Denne spaken er bevegelig! Den kan skyves opp og den kan skyves ned, i noen tilfeller også fram og tilbake. Men det er opp- og nedbevegelsen vi skal ta for oss her. Når du skyver spaken opp eller ned, begynner det å blinke et lys på utsiden av bilen. Dette kalles blinklys. Skyver du spaken opp, blinker det på høyre side av bilen, drar du spaken ned, blinker det på venstre side. 

Det smarte her er at hvis du for eksempel har planer om å svinge til høyre i et kryss, drar du spaken opp og lyset på høyre side blinker. Dette gir biler som ligger bak deg eller som står og venter i krysset et signal om at du har planer om å svinge til nettopp høyre, noe som gjør at de kan ta hensyn til deg og planlegge sin egen ferd videre. Og muligens vil de la være å vise deg den midterste fingeren sin.

Dette gjelder også rundkjøringer! Men her blir det litt mer komplisert. For her kan det hende at du faktisk må bruke spaken to ganger! Først ned og så opp. Dette gjelder hvis du skal svinge til venstre i rundkjøringer. Og det er kanskje litt merkelig at du skal være nødt til å skyve på spaken selv om du skal rett fram i rundkjøringa også, men det skal du faktisk. Men da holder det med at du skyver den opp og vips! er du trygt gjennom den rundkjøringa også.

Høres kjekt ut, ikke sant?

The american way

Snart jul eller ei, mat må man ha uansett! Og torsdag denne uka, feirer amerikanerne thanksgiving. Nå har ikke jeg noen planer om å adoptere denne tradisjonen, men jeg må innrømme at jeg lenge har hatt lyst til innta et skikkelig thanksgivingmåltid med kalkun og diverse tilbehør. Derfor er nå kalkun innkjøpt og skal i slutten av uka forhåpentligvis inngå i et fortreffelig måltid.

Men ikke nok med det! Vi tar den selvfølgelig helt ut denne uka og server kun amerikansk mat til middag. Oppskriftene har jeg tenkt å hente fra denne boka, som jeg tilfeldigvis har i mitt eie:

Far heter Daddy - faren min het Helge...

Spørsmålet nå er om den amerikanske maten er så gjennomført usunn som jeg ofte har innbilt meg. Men etter å bladd i boka, ser det ut til at man kan finne retter til litt mer nøkternt kosthold også. Dagens rett ble dermed Corn chowder (tykk, kremet maissuppe).

Nesten grøttykk suppe.

Jeg "klarte" ikke helt å følge oppskriften til Craig Whitson, men har omtrent de samme ingrediensene. Her er Heidis versjon av Corn chowder:

(4 porsjoner)

1 pakke bacon

1 gul løk

1/2 rød paprika

1/2 rød chili

1 boks hermetiske (hakkede) tomater

2 små bokser mais

2 poteter

3 dl vann

1 kartong matfløte

1 ts salt

1 ts sukker

1/8 ts malt allehånde

sort pepper

Kutt grønnsakene i terninger og baconet i mindre biter. Stek baconet sprøtt i en tykkbunnet kjele før du lar det trekke av på kjøkkenpapir. Stek løken i baconfettet og la paprika og chili surre med et par minutter. Tilsett hermetiske tomater, potet og vann, samt salt, sukker og allehånde. Kok opp og la trekke til poteten er mør (ca. 15 minutter). 

Tilsett halvannen boks med maiskorn og kjør blandingen glatt med en stavmikser (akkurat dette sto det ingenting om i den opprinnelige oppskriften...). 

Tilsett matfløten og gi det hele et oppkok. Ha i resten av maisen og smak til med pepper. Tilsett mer væske (vann eller melk) hvis du synes suppa er for tykk. Dryss over baconet til slutt.

Det nærmer seg!

Og det tydeligvis med stormskritt!

Det er selvfølgelig jula jeg snakker om. Drøyt fire uker sier kalenderen at det gjenstår før det ringes inn. Jeg bare står her og gaper. Var det ikke akkurat august? Er høstferien allerede over?

Én ting er at Plantasjen har full juleutstilling fra september og at julemarsipanen har en framtredende plass i butikkene fra og med oktober, men det er sånn det alltid har vært og sånn det skal være. Men i følge Instagram er jammen meg folk allerede ferdig med pepperkakebaksten og annen julebakst. Og det før jeg i det hele tatt har tenkt på å kjøpe med meg en boks krydrede julehjerter hjem fra Rema!

Mulig det er den lange og fine sommeren og den like fine høsten som har forstyrret biorytmen min. For jeg er jo egentlig et skikkelig julemenneske. Som ikke nødvendigvis er så tidlig ute, men elsker det meste som har med jula å gjøre. Men så langt kan juleforberedelsen i Heidi-heimen oppsummeres med dette:

15-åringen har latt skjegget gro. Fantastisk skjeggvekst på den jenta!

Jeg HAR faktisk blitt ferdig med en julegave. Eller faktisk 24. Fordi gaven er en julekalender. Som jeg måtte sende avgårde til mottaker i går.

Og i familieselskap i går ble sesongens første julemiddag servert. 

Så da gjenstår kun resten...