Og så var gulen i gang!

Da regner jeg med at de fleste nå har avviklet sine respektive gulefester? For gulefester er et must for å markere inngangen til guletiden!

Enhver gulefest med respekt for seg selv har et godt og gjennomførbart program:

Enkelte drar den noe lengre enn andre hva antrekk angår! Og kreativiteten er stor. Til og med øredobber blir laget spesielt for anledningen:

Et ekte gulebord må være guledekket. Og det serveres gulebrus, gulemat, gulefrukt og gulekake. Bordkortene er selvfølgelig hardkokte egg:

Og som seg hør og bør på et gulebord, kommer gulenissen og deler ut guleposer med gulegodis:

Og selvfølgelig er det gulturelle innslag!

En liten snutt fra gulebandet her:

Og med dette kan jeg ikke gjøre annet enn å ønske alle

en riktig god gul!

Klar for årets guleste fest!

Da kan vi fastslå at årets gulebordsesong er i gang! Og vi skal selvfølgelig ha gulelunsj på jobben i morgen. Dermed tror jeg også at vi snart må innse at romjulen er over (puh, den har vært lang i år!)og ta noen grep i den forbindelse. Men det er en annen sak... 

Men nettopp på grunn av den lange romjulen, var fjorårets guletopp en smule ubekvem. Så derfor takk til H&M som hadde et lite utvalg i guleklær.   

Guletopp for kyllingfans.

Og når man først har gått til anskaffelse av en ny guletopp, må man jo ha matchende tilbehør! Gulebriller er jeg litt usikker på behovet for, men man kan aldri vite hva man trenger på en gulelunsj. Men guledobber og gulekjede er et must! Nå påstår riktignok familien at jeg har investert i gule perlekjeder før, men altså, kan man egentlig få for mange guleperler?

Gult er kult!

Nå ser det dessverre ut til at vi ikke finner igjen gulelakken jeg brukte i fjor, men jeg har ikke gitt opp helt ennå. Til nød vet jeg at vi har en gul markeringstusj et eller annet sted.

Perfekt gul manikyr.

Andre som er klare til gulebordsesongen?

Om blogging for bloggingens skyld

Det er merkelig dette her med blogging. Dette behovet for å meddele seg til verden både titt og ofte. Akkurat nå har jeg egentlig ingen ting å blogge om. Allikevel sitter jeg her og skriver. Og ikke nok med det, jeg har allerede forkasta minst ett innlegg fordi det vandra så langt ut på viddene at jeg ikke fant noe som lignet en rød tråd i det lenger. For så vidt ingen tråd i noen annen farge heller når jeg tenker meg om.

Og akkurat her hadde jeg begynt å vandre ut på viddene igjen. Men klarte å treffe delete-knappen tidsnok til å spare verdsveva for enda mer vås. Derfor avslutter vi dagens blogging nå. Presis her. Men kan jo legge ut et bilde før jeg stopper? Sulten?

Hils på Sherry!

For noen uker siden ble vi tilbudt å overta en hund, en liten valp av typen kinesisk nakenhund med hår(!). Vi tenkte litt, men valgte å si nei. For det første har vi hund, vi har egentlig ikke lyst på ny hund enda og vi har lyst til å velge rase på evt. ny hund selv. I går fikk vi derimot forespørsel om vi kunne passe den nå 11 uker  gamle valpen mens de som har den er i selskap. Og det kunne vi jo ikke si nei til. Men kanskje vi burde ha gjort det? For selvfølgelig er Sherry aldeles bedårende. Liten, spretten, kjærlig og leken. Og alle som én i huset er selvsagt solgt. Bortsett fra Vicky da, selvfølgelig. Som har gjort sitt beste for å overse inntrengeren hele kvelden.

Er jeg ikke skjønn kanskje?

Nakenhund med pels og "genser".

Kose kose kose kose!

Gamle hunder vil også kose! Samt vise at man ikke bryr seg det minste med små, masete hårtuster. Da er det greit å ha Benjamin som foretrekker gamle kommodebikkjer framfor feminine veskehunder.

Eventyrland?

Det er egentlig litt underlig at historien kalles Alice i eventyrland siden stakkars Alice egentlig befinner seg i et mareritt! Men dette er en digresjon allerede før jeg har begynt å fortelle om filmen...

I anledning bursdag, dro vi tirsdag på kino for omsider å se Alice in Wonderland. En film flere i familien hadde gledet seg lenge til å se. Vi valgte å se den i 3D-versjon, selv om det koster skjorta for en familie på fem. (Pluss på en middag på Egon og man har fort vinka farvel til et par tusenlapper.)

Hadde Alice vært den første 3D-filmen jeg hadde sett, hadde jeg trolig vært fra meg av begeistring. For 3D er fascinerende og effektfullt. Og det er pent selv om det til tider også er litt marerittaktig. Men så var det historien da. Av en eller annen grunn så blander jeg sammen Trollmannen fra Oz og Alice, men sistnevnte er altså den hvor Alice faller gjennom et hull i bakken og havner i riket der Hjerterdronningen regjerer og belønner all motstand med hodeavkutting. Og forøvrig får jeg egentlig ikke særlig tak i historien bortsett fra at det dreier seg om kampen mellom det gode og det onde.

 Johnny Depp har flere ganger før spilt sære figurer, så intet nytt her egentlig. Alan Rickman er behagelig tilstede som kålorm. (Jeg likte Dagbladets omtale der de beskriver stemmen hans som fløyelssarkastisk!) Filmen i seg selv er slett ikke dårlig. Det er bare det at den liksom mangler litt. Det tar aldri helt av og man venter på en måte på noe mer, selv om jeg ikke klarer å definere hva det er. At Mannen duppet av et par ganger under filmen, er kanskje ikke spesielt god reklame. Men da snakker vi om en mann som lett sovner med fingrene på piltastene mens han surfer...

Bursdag med tortur

I går var det minstejentas tur til å feire år. Eller minst og minst, hun rager iallefall snart over sin eldste søster. I anledning dagen skulle hun omsider få hull i ørene. Og med to storesøstre som ondskapsfullt fortalte skrekkhistorier om ørehullstaging, var det nesten så bursdagsbarnet trakk seg fra hele seansen. Men etter å ha gått noen runder med seg selv og muligens hørt på sin småkjeftende (på de to eldste) og trøstende mor, lot hun det stå til.

Noe nervøs bursdagsjente i torturstolen.

 

Klar for skudd!

Ferdig og med øredobber. Og det hele var mye mindre vondt enn fryktet.

Forøvrig har Heidi nå nådd bunnen hva kortlaging angår. Men jeg har laget det selv. Puttet papir i skriveren og kuttet til. Rulleskøytejenta på kortet indikerer at Pia skal få rulleskøyter når disse er å finne i butikken. For rulleskøyter må vite, er et sesongprodukt som selges når det er rulleskøytesesong. Hører dere det, Cubus?

Før og nå

At tidene forandrer seg er udiskutabelt. Og for å si det sånn, kanskje ikke alltid til det verre. Jeg kom over noen gamle ukeblader fra begynnelsen av 60- og begynnelsen av 70-tallet som har ligget her og støvet ned en stund. Jeg hadde egentlig tenkt å kaste dem, men etter å ha bladd litt, fant jeg ut at de har såpass stor affeksjonsverdi at de kanskje er verdt å ta vare på.

Den gang som nå hadde ukebladene bli ny-spalte og i Alle Kvinner fra 1974 var det Eldbjørg sin tur til å bli oppgradert. Dette er altså etter-bildet hvor damen har blitt antrukket i beige langbukser, vest til 95,- kr og bluse til 119,- kr. Og så over til 1000-kroners spørsmålet: Er det noen som tør tippe damens alder?

Eldbjørg moteriktig antrukket etter 70-tallets normer.

Edit: Dere som har kommentert innlegget har selvfølgelig forbausende rett. 19 var kanskje litt ungt, men Eldbjørg som er antrukket omtrent som min mor på 74 kunne finne på å kle seg, er hele 34 år gammel. Nå skrives det i artikkelen at ukebladet la opp til en ung og smart mote! Det er også forbausende hvor ofte det trekkes fram at damen har fyldig og vanskelig fasong. Tror ikke det hadde blitt skrevet på den måten i dag.

Moren min var forøvrig 32 da jeg ble født. Hvis hun fulgte den unge og smarte moten, er det kanskje ikke til å undres over at noen lurte på om hun var bestemoren min?

Jentene på tur

Siden Mannen foretrakk å dra på skitur uten meg i dag (vel, en sannhet med visse modifikasjoner...) kom vi jentene oss istedet ut på en etterlengtet søndagstur i det nydelige vårværet.

Det er så deilig når det sildrer og renner og smelter på alle kanter!

I tillegg er det relativt greit med søndagsåpne (blomster)butikker sånn at man kan få kjøpt de frøene, blomstene og ikke minst påskeegget man hadde sterkt behov for å kjøpe akkurat i dag!

Påsken har såvidt begynt å gjøre sitt inntog i huset.

Og sist, men ikke minst, etter middagen fant jeg det for godt å smelle sammen ikke mindre enn to kaker. Begge nye oppskrifter, begge vellykket. Yum!

Sjokoladekake og banankake med valnøtter.

Vårblues

Høstdepresjon er for meg et totalt ukjent begrep. Jeg liker høst, mørket plager meg ikke og jeg synes det er mye å se fram til. Når våren kommer derimot, har tungsinnet en større tendens til å sige inn. Ikke voldsomt og ikke altoverskyggende, men merkbart tilstedeværende i form av tiltaksløshet og mangel på energi.

Nå er det slett ikke sånn at jeg vil tviholde på vinteren, for jeg fryder meg over sollys, lengre dager og dryppende istapper. Og jeg holder skarpt utkikk etter gule bustehoder i form av årets første hestehov.

For noen år tilbake leste jeg et innlegg skrevet til en spørrespalte i Norsk Ukeblad, der innskriveren beskrev nøyaktig de samme "symptomene" som jeg selv føler. Stor var derfor overraskelsen da jeg leste svaret fra psykologen som mente at dette var noe hun aldri hadde hørt om før! Hun mente derimot at det innskriveren beskrev, var angsten for kommende bikinisesong!

Ikke visste jeg at vårslapphet var et ukjent begrep og ikke har jeg voldsom angst for bikinisesongen heller av den enkle grunn at bikini og dets like er IKKE-plagg for meg uansett. Hadde bikini vært obligatorisk, derimot...

Erfaringsmessig er mitt lille vårproblem et snarlig forbigått fenomen og mitt sprudlende og energiske (hahaha...hrkf...) alter ego tilbake på plass. Derimot er det noen andre her i huset som har tatt vårens komme adskillig tyngre enn meg:

GOD SØNDAG OG FORTSATT HYGGELIG VÅR ALLE SAMMEN!

Mimrestund

I kveld har jeg benket familen sammen for å se på det som jeg husker som en av de fineste TV-seriene ever. Centennial kom på norske TV-skjermer i 1979 og for de som hverken husker den eller har hørt om den, kan jeg fortelle at serien omhandler amerikansk historie fra slutten av 1700-tallet og fram til 1970-årene. Mannen og jeg har mimret og moret oss over gjensyn med en relativt ung Richard Chamerlain samt vakre Barbara Carrera i Clay Baskets skikkelse. Og det er overraskende hvor mye vi husker av serien selv etter så mange år!

Nå skal det innrømmes at unge nr. 1 ga opp serien etter en halvtime (MÅ jeg se på dette her?) og unge nr. 2 når første episode hadde vart halvannen time (kunne ha sett på det hvis episodene hadde vart litt kortere...), så Mannen og jeg må nok fortsette mimringen alene. Og vi har god tid på oss, siden serien varer i over 20 timer. Personlig ser jeg fram til gjensyn med Jim Lloyd (William Atherton) som jeg var dypt og inderlig forelsket i for 30 år siden...