På lerretet

Påske er kinotid og selv har jeg faktisk rukket innom kinosalen to ganger denne påsken. Varg Veums Kalde hjerter skal forbli relativt unevnt; har man sett én av Veum-filmene, har man sett alle osv., men Trond Espen Seim er fortsatt helt grei å se til. Filmen jeg derimot har lyst til å si litt mer om er The Hunger Games med Jennifer Lawrence i hovedrollen. 

Nå er det ca 2,5 år siden jeg leste boka Dødslekene av Suzanne Collins. Med én gang jeg leste den, følte jeg at den var filmmateriale. Kort fortalt handler det om Katniss Everdeen som lever i et av nasjonen Panems 12 distrikter. For å forhindre opprør og borgerkrig, arrangerer nasjonen hvert år et direktesendt realityshow hvor to ungdommer mellom 12-18 år fra hvert distrikt trekkes ut for å delta. Ungdommene skal deretter delta i en konkurranse på liv og død der kun én vinner, den som overlever, står igjen til slutt.

Her i huset har vi ventet i spenning på filmen, og ikke minst på hvem som skulle få hovedrollen som Katniss. Valget av Jennifer Lawrence ser ut til å ha vært helt perfekt. Filmen er lang, godt over to timer. Og selv om den til tider blir litt langsom med lange, dvelende og ikke minst vakre scener, heller den aldri over til å bli kjedelig. Det å beskrive en dødsjakt der over 20 ungdommer skal bli drept, høres ut som en vanskelig oppgave for en film med 11-årsgrense. Men det er så mesterlig gjort med at scenene er slørete så man mer aner enn ser at drap blir begått. En effekt som gjerne kan overføres til andre filmer for min del. Har du ungdom på over 11 i huset (nei, ikke ta med 8-åringen på denne!), løp og se!

Katniss er en god bueskytter. Men det MÅ jo være noe feil med måten hun holder buen på her?