Denne uka har jeg vært i begravelse. For andre gang på åtte måneder. På ingen måte en unik hendelse, alle må i begravelse fra tid til annen. Og da helst til gamle fjerne eller nære slektninger. Og slik er jo bare livet! Men jeg har altså vært i begravelse for andre gang på åtte måneder.
I oktober døde min søster brått og fullstendig uventet. Hun hadde vært syk i mange år, men på ingen måte slik at hun bare skulle bli borte. Hun rakk å bli litt over 50 år. For knapt to uker siden skjedde det igjen. Broren min bare falt om. 52 år gammel. Borte. Det føles usigelig tomt og trist. Og ikke minst urettferdig.
Jeg har bladd litt i gamle album for å se etter bilder. Det er ikke mange jeg har av mine søsken og meg sammen. Men jeg velger å legge ut noen få jeg fant...
Anita, Geir og meg, trolig på julaften
Min bror og meg på min konfirmasjonsdag
