Percy Jackson og lyntyven

Med det samme jeg er i gang med omtaler, kan jeg ta med én til. En film denne gangen.

I går var hele familien på kino og så på Percy Jackson og lyntyven. Historien var totalt ukjent for meg inntil vi så en forfilm på kino tidligere i år. Det viste seg at filmen er basert på den første av (så langt?) fem bøker i en svært populær og prisbelønnet fantasyserie av forfatteren Rick Riordan. Og serien virker spennende nok med gamle, greske guder og en nålevende gutt som er uvitende om at han er en halvgud. Første bok og altså filmen, handler om at Zevs beskylder Percy for å ha stjålet lynet fra ham og krever at det må leveres tilbake innen en tidsfrist for å forhindre krig.

Grunnlaget for filmen er altså helt klart til stede. Derfor blir jeg rett og slett lei meg når både manusforfatter og produsent tydeligvis skusler bort muligheten til å lage en GOD film. Filmen har fått 11-årsgrense, noe som kanskje er greit på grunn av noen litt skumle effekter. Men samtidig har filmen en OVERTYDELIGHET (som amerikanske filmer til tider kan ha) som tyder på at den kan være beregnet på langt yngre barn. Dialogen kan ikke sies å være spesielt god, satyren i filmen (spilt av Brandon T. Jackson) har fått tildelt en urtypisk SVART rolle ("yo man") og man burde kanskje valgt en litt mer rufsete framstilling av en ADHD-rammet hovedperson? Det er ikke noe ved den pene og hyggelige Percy som tyder på at han er i ferd med å bli utvist fra skolen. Og dessuten, man viser vel litt følelser når man mister moren sin?

Jeg kan ikke si at jeg kjedet meg under filmen, men innimellom var irritasjonen ganske stor. Med det materialet burde dette vært en så utrolig mye bedre film. Og dessuten, MAKAN til produktplassering fra Apple og Converse...