Dan og symbolene

Omsider har jeg blitt ferdig med Dan Browns Det tapte symbol. Jeg tør nesten ikke fortelle hvor lang tid jeg har brukt på boka, som min mellomste datter leste ut på to dager. Og mens jeg har holdt på med symbolene, har min yngste datter nesten fullført begge de to siste Twilight-bøkene, samt lest ut en haug med animorphs... Dette er ikke en bibliotekar verdig! Og målet mitt med å lese én bok i uka er relativt langt ute i det blå...

Vel, Det tapte symbol, altså. Jeg var blant dem som falt ganske grundig for Da Vinci-koden og dens teorier. Nok til at jeg kastet meg over Engler og demoner - og ble skuffet. For meg var de to bøkene altfor like. (Men som film fungerte Engler og demoner uendelig mye bedre enn Da Vinci-koden). Det tapte symbol skiller seg litt ut fra de to andre, selv om denne også holder seg godt innenfor religiøse temaer. Vi møter igjen Robert Langdon som blir forspurt av en gammel venn om å holde et foredrag i Washington. Ved ankomst til hovedstaden, viser det seg imidlertid at vennen er kidnappet og at kidnapperen trenger Langdons kunnskap for å løse en gammel kode.

Dan Brown skriver utvilsomt spennende og drivende fortellinger. Og korte kapitler gjør at boka er lettlest. Det er vanskelig å vite om Brown er særs god på research eller bare har en fantastisk godt utviklet fantasi. Teoriene er interessante og noen av påstandene skulle det være relativt lett å dobbeltsjekke hvis man gidder det. Selve handlingen i boka blir derimot litt for søkt for meg. Det er greit med gale mennesker, men det går grenser for galskap også.