Mann for sin hatt

- eller mer korrekt, hund for sin genser. 

Nå er jeg i utgangspunktet ikke sånn superbegeistret for dyr med klær, men når man har en hund med en mor som er født like naken som deg og meg og som ser sånn ut,

tilsier gener at en viss bekledning er tvingende nødvendig. 

Nå hadde Krapylet opprinnelig en genser som første fostermor omsorgsfullt hadde heklet og som har fungert helt greit hele vinteren. Fram til i forrige uke. I et ubevoktet øyeblikk hadde da beistet klart å få tak i genseren sin og fant det særdeles fornøyelig å tygge og rive et digert hull i den. Jeg får unnskylde bikkja med det at hun er særs blond.

Selv om det nå riktignok er vår om bare noen få øyeblikk, kan det forsatt bli noen kalde dager (selv om de SELVFØLGELIG blir i fåtall) og dermed var det ikke annet for mor å gjøre enn å gripe pinnene fatt og strikke en ny genser.

Nå ble denne genseren så avansert at den faktisk har hette. Snart 13 syntes dette var ganske kult, men Krapylet var ikke helt overbevist. Jeg var fornøyd med at jeg fikk brukt opp alt garnet...