På tide å trekke seg tilbake, John?

I dag har Mannen bursdag. Og når Mannen har bursdag gjør man ting som Mannen har lyst til å gjøre. Dette innbefatter å spise middag på en restaurant som seriøst serverer kinakål med Thousand Island-dressing som tilbehør (Kina-maten forøvrig er ganske OK, iallefall som take away...) og å gå på kino. For å se actionfilm. (Nå foretrekker Mannen EGENTLIG romantiske komedier, men det sitter langt inne å innrømme.)

Dagens film ble dermed den femte i rekka av Die hard-filmene, A good day to die hard. Nå liker jeg Bruce Willis og jeg liker god action. Og da mener jeg GOD action. Dette er ikke spesielt god action. 

Den godeste John McClane reiser til Moskva for å finne sønnen sin som han tror har rotet seg bort i trøbbel. Sønnen jobber derimot for CIA og har som oppdrag å redde ut en russer som tilsynelatende sitter på viktige dokumenter. Men ting er ikke som de først virker og snart er det John & sønn mot røkla. Det er galmannskjøring, eksplosjoner, hele to kvinner på rollelisten og folk skytes ned for fote. Bortsett fra våre helter da, som så vidt får noen skrammer om de får juling, blir beskutt med maskingevær eller stuper ned flere etasjer.

Nei, actionfilmer behøver slett ikke være poetiske eller dype, men de kan vel ha litt handlig? Og ørlite grei dialog? Dette var synd, John.

Våre helter, senior og junior.