I går hadde jeg en selsom opplevelse. Det er snart skolestart og behovet for diverse ting melder seg. Så jeg tok med meg Ida og Pia ut for å shoppe sko, sekk, klær ++. Så langt, så vel. Cubus blir unnagjort, Lindex likeså. Drar kortet, ingen problemer. Så blir jeg enig med Ida om at jeg skal betale henne et forskudd på lønnen hun kommer til å få fra sommerjobben sin, sånn at hun kan handle litt på egenhånd også. Går opp til minibanken, taster koden og... hmm, feil kode?? Jernteppet melder seg, tar kortet og rusler litt rundt for å tenke på noe annet. Har tross alt i noen få tilfeller før opplevd å glemme kortkoden, men den kommer jo alltid tilbake. Vi kikker litt på sekker og finner omsider en sekk Ida kunne tenke seg. Tar den og skal betale. Med kort... Taster koden. Feil! Taster koden én gang til. Feil igjen!! Tar kortet og sier at jeg må tenke litt. Begynner nå virkelig å tvile på meg selv. Sender en melding til samboer (som forøvrig er på tur til Sverige med sin far istedet for å jobbe med kjøkkenet...hrmf...) i et fåfengt håp om at han skal huske koden min. Det gjør han selvfølgelig ikke, men han foreslår ganske klokt at jeg bør gjøre noe helt annet en stund. Jeg så gjør. Går hjem, spiser litt, leser litt bok og tenker kode. Konstant! Etter fire timer er jeg sikker! Da sitter jeg igjen med to alternativer! Det må være ett av dem! Jeg føler det med fingrene. Tam-tam-tamtam! Jeg har jo tastet det så mange ganger før!! Med nytt mot går jeg for å handle på Rema. Har med meg kontanter for sikkerhetsskyld, men... Fleiper om dagens hendelser da jeg kommer til kassa, sånn i tilfelle. Taster det ene alternativet, det jeg er ganske sikker på at det MÅ være... FEIL! I all verden... Taster det andre... Og kortet blir sperret!!!Hvordan i huleste er det mulig?? En kode jeg bruker så og si daglig, ja kanskje til og med flere ganger om dagen? Helt fullstendig slettet fra minnet! På tre minutter fra Lindex til minibanken ble det bare borte! Riktignok har jeg nå i en uke blitt minnet på at jeg nå har passert førr, men at skillet mellom ung og gammel skulle være så markant, det hadde jeg ikke ventet...
Hilsen Heidi, tidlig dement
PS. Jeg har skummet gjennom nettaviser samt sidene til nettbanken i et lite håp om å finne ut at en bande har hacket seg inn i banken og forandret alle kundenes kortkoder. Så langt uten hell...
ha ha, been there done that. Og det når jeg var 23 år. Så alderen hadde nok ikke noe å si i dette tilfellet heller:-)
SvarSlettHåper det har ordna seg nå...?
Å ja, da, kjenner igjen denne. Var sjøl på Heathrow og skulle slå på telefonen igjen, da koden plutselig hadde forsvunnet ut av hodet. Så der sto jeg, med en avtale om å ringe mannen for å avtale hvor vi skulle møtes i London.. Og da jeg kom til nærmeste telefonkiosk, så fikk jeg bare mobilsvar. (han hadde selvfølgelig slått av telefonen). Så det eneste jeg kunne gjøre var å legge igjen beskjed om at jeg dro til Paddington og ventet der... Historien endte heldigvis godt, men du verden så maktesløs jeg følte meg da, gitt...
SvarSlettJaja, slik er det å bli gammel vettu;-)
SvarSlettHehe, godt å høre at man ikke er den eneste! ;o)
SvarSlettOm det har ordnet seg? Tja, det vet jeg egentlig ikke ennå. Ringte banken og fikk vite at et sperret bankkort ble åpnet etter 24 timer. Og at jeg kan få tilsendt ny pinkode ved behov. Men har ikke tatt sjansen på å teste om den gamle koden har kommet på plass ennå... :o)