Plutselig! - to og en halv måned senere...

OK, vi snakker nå mars og livet fortsetter tydeligvis på high speed uten at jeg helt klarer å følge med. Det er mandager og fredager som gjelder, dagene innimellom tror jeg har opphørt å eksistere. Jeg har dessuten sånn ca. siden bursdagen min i august innbilt meg at jeg er ett år eldre enn jeg er. Noe som i seg sjøl er krise når man nærmer seg en periode i livet der kvinnens alder er unevnelig. Men kanskje det er her hele forklaringa ligger? Jeg haster mot min neste bursdag sånn at jeg skal bli à jour og når jeg fyller år neste gang, faller alt på plass og jeg er tilstede i tilværelsen. Uten nødvendigvis å ha fullført et kurs i mindfullness (se rosinen, føl rosinen, smak rosinen, vær tilstede mens du spiser rosinen...) Men seriøst, dette skal (kanskje) bli det siste innlegget som omhandler tid som flyr og mennesker (meg) som ikke klarer å henge med. (Men jeg lover, jeg skal aldri slutte å skrive om prokrastinering...)

Nå er det vår, vår er en ny start. For oss som verken har laget, begynt på (eller brutt) nyttårsløfter, er det på tide å sette i gang nå. Jeg jobber med saken...

Årets første hestehov. Et sikkert tegn. Gir alltid lykkefølelse.