De siste dagers observasjoner

Her har man sett fram til noen etterlengtede og velfortjente(?) - jo, velfortjente! - feriedager, for så i stor grad være nødt til å bruke dem på å pleie forkjølelse. Vinterens andre forkjølelse, faktisk. Jeg tror det må skyldes tran! Og da slett ikke mangel på tran. Jeg har aldri før inntatt så store mengder tran og denne høsten/vinteren har jeg fortært nesten ei hel flaske helt alene - og altså vært kraftig forkjølet hele to ganger. Og, som den gode arbeidstaker jeg er, har jeg selvfølgelig sørget for å legge begge sykdomsperiodene til helger og allerede planlagte fridager.

Uansett, de siste nettene er tilbrakt godt oppstøttet av en mengde puter til nærmest sittende stilling på sofaen. Noe som, om ikke annet, iallefall har hindret at resten av husstanden har blitt holdt våkne av ribbeinsbrekkende, brokkfremkallende hostekuler. (Og gitt tilgang til uendelige mengder av suppete, romantiske filmer på Netflix...)

Noen erfaringer rikere er jeg dog blitt, og kan dele med dere at:

• Det er en samhandling mellom øyelukkemusklene og hosterefleksen. Så fort øynene glir igjen og man holder på å falle i søvn, begynner det å klø infernalsk i halsen og man får ei hostekule av en annen verden. 

• Noskapin (og sikkert andre reseptfrie hosteremedier) VIRKER IKKE! Det gjør forøvrig ikke en hjemmesmidd blanding av honning, sitron, chili, kanel og ingefær heller...

Virker IKKE og smaker høgg!

• Bikkja synes samsoving er fantastisk. Og benytter ethvert ubevoktet øyeblikk (for eksempel det mellom øynene lukkes og hostekula starter) til å legge seg godt tilrette. Og lar seg slett ikke affisere av ei hostekule eller fem...

Sovende hund, ikke fullt så sovende matmor...

Man ser ikke helt fram til å skulle tilbake på jobb i morgen, men heldigvis er det bare fire hele arbeidsuker fram til påske. Da skal man være frisk! Og bli uthvilt...