Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Hvorfor ventet jeg ikke bare litt til før jeg skaffet meg ny mobiltelefon? Fantastisk nyhet fra Apple:

Omsider

Da Mannen nå nylig var hjemme på "perm", ble han mildt sagt oppgitt over at jeg ennå ikke hadde bestemt meg for om jeg skulle ta den tidligere omtalte iPhonen i bruk. Resolutt ringte han telefonoperatøren, oppnådde kontakt og ga meg telefonen. Og forfjamsede meg måtte fikse både mikrosimkort og nytt abonnement (jeg har siden jeg fikk mobiltelefon vært en svært fornøyd kontantkortkunde, noe jeg neppe vil fortsette å være med akselererende mobilnettsurfing). 

En nyttig app: Zippolighter!

Forleden mottok jeg nå dette simkortet, fikk etter noe fomling puttet det i iPhonen, fikk etter en del mer fomling og ved hjelp av svigersønn "lagt ned" den gamle telefonen og OMSIDER tatt den nye telefonen i bruk. 

Jeg må innrømme at jeg synes mobilbytte er noe pes og at å skrive tekstmeldinger med tastatur er fryktelig knotete så langt, men det ALLER, ALLER viktigste er selvfølgelig at nå kan også jeg omsider spille Angry Birds!

Foreløpig mest benyttet av 13-åringen.

Overraskelse

Man har en kaktus stående i vinduet. I flere år har man en kaktus stående i vinduet. Man er nesten litt usikker på om det er liv i kaktusen engang. Så plutselig - poff - helt uten forvarsel, dukker det en blomst fram midt oppe i kaktusen. En gul, stor blomst. Jeg trodde et øyeblikk at noen hadde puttet en plastblomst der med vilje. Men neida, helt ekte er den. Nå har den til og med lukket seg for kvelden. Det er det jeg sier: Det hjelper å snakke hardt til plantene iblant!

Den har sikkert et navn, men gul kaktusblomst holder lenge for meg.

Date med Depp

Pirates of the Caribbean 4: On Stranger Tides har fått relativt laber kritikk i norske medier. Og hvis man går og ser filmen for å oppleve noe helt nytt, da skjønner jeg at man kan bli ørlite skuffet. Men vi som elsker eventyrfilmer, pirater og kanskje Mr. Depp i særdeleshet, overser glatt sånne ubetydelige ting og lar oss underholde drøyt to timer til ende. At sukkertøyene Orlando Bloom og Keira Kneightley er erstattet med nye sukkertøy (Gemma Ward, Sam Claflin og Astrid Berges-Frisbey) gjør ikke så mye. I følge en anmeldelse kunne filmen til tider være litt stillestående. Jeg skjønner ikke på hvilket tidspunkt dette gjelder, filmen er nemlig full av action fra begynnelse til slutt. Det eneste jeg savner er noe mer humor og litt mer variert mimikk på Jack Sparrow. Men uansett, jeg kommer til å sitte i salen på film nummer 5 og 6 også! Arr!

Mens vi venter...

Jeg er sikkert ikke den eneste som har gått rundt og ventet - ja, kanskje ikke akkurat i spenning, men - på denne undergangen i dag. Men bortsett fra litt ekstra vind - nothing! Nå er riktignok ikke dagen over riktig ennå, så mye kan ennå skje! Og det er betryggende(?) at VG sender direktebilder fra Oslo sånn at vi kan få med oss hvert øyeblikk av denne varslede apokalypsen!

Det årlige

Jeg kommer jo hvert år med et skrytebilde av epletreet mitt. I år var jeg nesten for sent ut til å ta bilde, da jeg i går oppdaget at blomstene både hadde begynt å bli brune samt drysse rikelig ned  på bakken. 

Til tross for at treet overlevde garasjeutbyggingen, truer Mannen fortsatt med at det kanskje må fjernes. Dette kommer selvsagt absolutt ikke på tale og jeg kommer til å lenke meg fast til treet hvis noen prøver å gjøre alvor av truslene.

Siste rest av blomstringen for i år.

Den passer like godt til en 2-åring som en 13-åring!

Sa damen i butikken. 

Jeg synes den passer like godt til en 42-åring. Sa jeg. Og betalte og gikk... (Er det nå jeg skal begynne å bli flau?)

Foran - og bak.

(Kanskje kanskje et framtidig barnebarn kan få låne den litt.)

Dagen for fysing

17. mai er den dagen man offisielt kan spise så mye is og pølse man bare orker. Dagens opptelling viser at jeg kun spiste én is og slett ingen pølse. Hvis man da ikke regner med morr og trønderfår. Dagen i dag er også dagen da man angrer på at man slang restene av oreo - unnskyld - dotskaka og den noe merkelige paien med lemon curd og bringebærmarengs i søpla, selv om grunnen var at de hadde stått alt for lenge framme og hadde forandret konsistens til noe nærmest flytende. For i dag hadde det vært INNMARI godt med litt kake. Og det er da man begynner med skapsnoking. Restene av den SUNNE 70% sjokoladen er dermed vel fortært. Før jeg kastet meg over ekspåskeegg/nå lørdagsgodis-boksen. Minikvikklunsjene er borte og jeg er nå dypt nede i läkerolesken. I morgen blir det vann og salatblad...

Men jeg har hatt det siden påske, da!

Den syttende

Nasjonaldagen er snart over og undertegnede avslutter den med en kopp te i sofaen og muligens snart sovende til en film. Dagen er egentlig uten store tradisjoner i det heidiske hjem, bortsett fra hastverk om morgenen og venting på barnetog på gatehjørne etter gatehjørne. I år inviterte vi riktignok til spekemat etter barnetoget, en ny tradisjon jeg kunne tenke meg å opprettholde. Bortsett fra at vi om et år eller to og uten barn på barneskolen, kanskje kan invitere gjester til hytta i stedet. Værgudene har forøvrig vært relativt greie i dag og hvis vi ser bort fra regndråpene som dalte ned de første minuttene vi var ute, har været vært ganske tålelig. 

Far og datter i bunadene sine.

17. mai-hund

13-åringen i rødt, hvitt og blått (og bilde er sniktatt på gresset til naboen). 

Nasjonalsanghonnør, spekemat, toggåing og alt for dyre 17. mai-blomster fra Rema.

Vintage?

"Jeg fant en genser i skapet! Den er kjempekul!"

13-åringen har begynt å bli en skikkelig klesskapsniker. Og teknikken går ut på å la være å spørre om lov til å få låne, men heller satse på å få tilgivelse for bruk i etterkant. Storesøster  har nå nedlagt forbud mot i det hele tatt å kikke inn i hennes skap.

Hvilket skap 13-åringen har gjennomsøkt denne gangen, er fortsatt litt usikkert. Men uansett var det iallefall min gamle genser hun dukket opp med. Strikket for sikkert rundt 20 år siden. Og deretter forlagt. Jeg ante ikke at den eksisterte lenger, engang! Men for all del, hvis jenta synes genseren min fra 90-tallet, ja kanskje til og med 80-tallet(!) er kul, så skal hun da virkelig få lov til å overta den!

Skaptyven

Møysommelig strikket med fletter og hullmønster. 

Hevn og sånn...

I tillegg til bryllup, så er det vel én annen ting som har blitt en smule omtalt i mediene i løpet av uka som har gått: USAs likvidering av en terrorist de har leita etter i 10 år. 10 år og sikkert et unevnelig antall dollar. Og jammen meg blir ikke amerikanerne glade! I hopetall flokker de ut i gatene og jubler og feirer og fester.

Terror er en grusom ting og tanken om hevn er forståelig. Men jubel over andre menneskers død er forferdelig primitivt og opplyste mennesker burde ha en annen tankegang. Og er det virkelig sånn at man tror at terrorproblemet blir løst på denne måten? Og ikke at det muligens kan utløse nye motreaksjoner?

"I'm concerned about a better world. I'm concerned about justice; I'm concerned about brotherhood; I'm concerned about truth. And when one is concerned about that, he can never advocate violence. For through violence you may murder a murderer, but you can't murder murder.Through violence you may murder a liar, but you can't establish truth. Through violence you may murder a hater, but you can't murder hate through violence. Darkness cannot put out darkness; only light can do that."

                     
Fra "Where Do We Go From Here" av Martin Luther King, Jr.

Bryllup og sånt

Neida, jeg vil slett ikke ha på meg at jeg er treig. Jeg bare utsetter ting litt. På den måten kan jeg bedrive litt folkeopplysning i etterkant. Og for de uinvidde: Nå er den sånn ca en uke siden det var royalt bryllup Storbritannia. Og Kate og William fikk hverandre til odel og eie. Med felleseie og uten løfte om å adlyde.

Med denne ring osv...

På jobben feiret vi selvsagt stortstilt. Med dekket bord, hatter, kanapeer, champagne à la mozell, napoleonskake - og brødskiver med leverpostei. Og bryllup på storskjerm. Riktignok i en noe hakkete versjon av nett-tv, men vi fikk med oss det viktigste.

Tv-sjefen i rosa kjole og rosa hatt for anledningen. Og hvis man har et skarpt øye, kan man se at dekorasjonssjefen har matchet trærne i kirka med trær i ytterkant av lerretet.

Nå skal det innrømmes at det stor sett var den kvinnelige delen av kollegene som overvar den kongelige (prinselige?) vielsen. De fleste hanndyrene holdt seg på spiserommet og kom bare tuslende inn når de skulle hente seg kake. Kun én av dem valgte å føle litt på sine feminine sider som han sa og satt en stund sammen med oss. Sånn i ettertid har jeg tenkt på akkurat den der. Er bryllup egentlig en feminin greie? Jeg trodde nemlig at sånn ca 50% av dem som giftet seg var menn...

Men kake skulle dem ha!